Tjølling kirke

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

På Tjøllingvollen, et par kilometer nord for vikingbyen Kaupang, står en hvit steinkirke med rødt valmtak og en liten takrytter midt på mønet. Den ser ut som en solid landsbykirke fra 1700-tallet, og det er delvis det den er. Men murene står på fundamentene til en romansk basilika fra 1100-tallet, med høyt midtskip, to lavere sideskip og rekker av søyler inne i rommet. Kirkebygg av den typen var sjeldne i Norge, særlig på landsbygda, og kirken var uvanlig stor for en middelalderkirke. Så kom brann, forfall og et jordskjelv, og på 1760-tallet ble basilikaen bygd om til den kirken du ser i dag. Inne står en prekestol fra 1598 og en altertavle gitt av en dansk riksadmiral i 1632, og ute på kirkebakken står en bauta over to av Eidsvollsmennene fra 1814. Tjølling kirke er et sted der mange lag av historie ligger oppå hverandre.

Hvor

Tjøllingvollen i tidligere Tjølling kommune, Larvik. Adresse Håkestadveien 2, 3280 Tjodalyng. Omtrent 6,4 kilometer kjørevei øst for Larvik stasjon

Type

Middelalderkirke i stein, i dag en langkirke med rektangulært skip, smalere kor og sakristi. Opprinnelig bygd som romansk basilika med midtskip og to sideskip. Sognekirke for Tjølling sokn i Larvik prosti, Tunsberg bispedømme. Kirken og kirkegården er automatisk fredet (kirkested-ID 85637 i Riksantikvarens database)

Periode

Oppført tidlig på 1100-tallet, tradisjonelt datert til omkring 1150. Bygd om etter jordskjelv og uvær i 1762–1764 eller 1762–1767 (kildene spriker). Takrytteren er fra 1842. Restaurert blant annet 1860–1861 og 1975, fasadene satt i stand 2018–2020

Inventar

Prekestol fra 1598, altertavle fra 1632, døpefont fra omkring 1700, dåpshus i rokokko, lysekrone fra Nøstetangen glassverk (1757 ifølge Tunsberg bispedømme)

Sitteplasser

264 ifølge Kirkesøk, 500 ifølge eldre oppslagsverk (se nedenfor)

Koordinater

Omtrent 59,0567°N 10,1256°Ø (OpenStreetMap; NORSAR-rapporten fra 2016 oppgir 59,056725°N)

Åpent

Gudstjeneste søndag kl. 11 og ved arrangementer, ifølge Pilegrimsleden. Kirkegården og kirkebakken er alltid tilgjengelige. Kirken har pilegrimsstempel og ligger ved Tunsbergleden

Adkomst

Med bil omtrent 6,4 kilometer fra Larvik stasjon, rundt 10 minutter. Med buss linje 4 omtrent 25 minutter fra Larvik stasjon til holdeplassen Tjøllingvollen, deretter omtrent 250 meter å gå. Med sykkel omtrent 6,5 kilometer, rundt en halvtime

Kirken på folkets lyngmark

Navnet Tjølling går tilbake til norrønt Þjóðalyng. Store norske leksikon forklarer det som satt sammen av þjóð, folk, og lyng, lyngmark. Det er derfor kirken også kalles «katedralen i Tjodalyng», og det er derfor postadressen her fortsatt er Tjodalyng. Tjølling var egen kommune fram til 1988, da den ble slått sammen med Larvik. Kommunesenteret var Tjøllingvollen, der kirken står, og ifølge leksikonet regnes Tjøllingvollen i dag som en del av Larvik tettsted.

Pilegrimsleden, som har kirken som et av stoppestedene langs Tunsbergleden, skriver at Tjøllingvollen også var stedet for det gamle tingstedet Þjóðalyng, og at dette kan ha vært et lokalt herredsting for de frie bøndene i bygdelaget i førkristen tid. Den samme kilden peker på at det på Lunde, like ved, er funnet 745 kokegroper, som den tolker som spor etter store tingsamlinger og andre samlinger av folk gjennom eldre jernalder. Tallet har vi ikke funnet bekreftet i andre kilder vi har lest, så vi gjengir det som Pilegrimsledens opplysning.

Det som er sikkert, er at kirken står i et område som Store norske leksikon beskriver som rikt på fornminner. Gården Huseby ligger like sørvest for kirken, og ned mot Viksfjorden ligger Kaupang, handelsbyen fra vikingtiden. Norsk Wikipedia skriver at kirken står på et sted som var et lokalt maktsentrum for søndre Vestfold i middelalderen, og at man regner med en sammenheng mellom Huseby og markedsplassen. Riksantikvarens kildegjennomgang over middelalderske kirkesteder i Vestfold, skrevet av Jan Brendalsmo ved NIKU, går lenger: Ut fra terrenget, gårdsgrensene og navnene mener han det er rimelig å se for seg én stor opphavsgård på den tiden kirken ble reist, som omfattet dagens Prestegården, Østby, Huseby, Guri, Kaupang søndre og nordre, Lamøya og Bjønnes. Denne gården kan selv ha hett Tjølling, skriver han, mens en enda eldre storenhet ved navn Skiringssal må ha omfattet flere gårder. Brendalsmo nevner også at det tidligere har vært et større gravfelt oppe på vollen ved kirken.

En basilika på landsbygda

Når kirken ble bygd, vet ingen sikkert. Kirkesøk, Den norske kirkes kirkeregister, oppgir 1150, og det samme gjør Store norske leksikon i artikkelen om Larvik, med et forsiktig «ca.». Pilegrimsleden skriver at byggeåret er ukjent, men at man antar omkring 1150. Norsk Wikipedia viser til jubileumsboken fra 1951, skrevet av Bjørn Sandberg og sogneprest Olav Flæten, som antar at kirken ble reist i regi av kong Sigurd Jorsalfare tidlig på 1100-tallet og setter 1150 som opphavsår. Store norske leksikon oppgir at Sigurd Jorsalfare var konge fra 1103 og døde i 1130, så de to opplysningene i jubileumsboken peker mot en byggetid som kan ha strukket seg over flere tiår, eller mot at ett av årstallene er usikkert. Tunsberg bispedømmes hefte om middelalderkirkene i Vestfold skriver «tidlig på 1100-tallet». Øystein Ekroll har ifølge norsk Wikipedia påpekt i boken Med kleber og kalk (1997) at de tre portalene var rikt dekorert og ligner på kirkene i Telemark fra sent 1100-tall.

Det som gjorde kirken spesiell, var formen. De fleste middelalderkirkene i Vestfold var enkle: et rektangulært skip og et smalere kor under samme saltak. Tjølling ble bygd som en basilika. Brendalsmo beskriver et rektangulært skip delt i et hovedskip og to sideskip, et smalere, rektangulært kor med halvrund avslutning (apsis) mot øst, et sentraltårn over den østligste delen av skipet og muligens et tilbygg på nordsiden av koret. Bispedømmets hefte forteller at midtskipet var omtrent dobbelt så høyt som sideskipene, at høye pilarrekker skilte hovedskipet fra sideskipene, og at et dominerende tårn raget over midtpartiet.

Hvor enestående dette var, beskriver kildene litt ulikt. Bispedømmets hefte skriver at basilikaen var sjelden, og at bare Tjølling er bygd over denne lesten blant middelalderkirkene i Vestfold. Norsk Wikipedia skriver at kirken er den eneste av typen i Vestfold utenom Tønsberg, altså medregnet byens kirker. Forskjellen ligger trolig i om man regner med byen eller bare landsbygda. Jubileumsboken går mye lenger og hevder, ifølge både nynorsk Wikipedia og nettstedet Norske kirker, at Tjølling i sin tid var den største kirken på landsbygda i Nord-Europa. Den påstanden har vi ikke funnet støttet av faglitteratur, og vi gjengir den som jubileumsbokens.

Yngve Berntsen, som i 2019 skrev en plan for forvaltningen av middelalderkirkene i Vestfold, gir et nyttig bilde for den som vil forestille seg det gamle kirkerommet: Han skriver at Ringsaker kirke på Hedmarken ligner gamle Tjølling kirke og fortsatt har formen den hadde i høymiddelalderen. Pilegrimsleden foreslår en forklaring på størrelsen: at Tjøllingvollen var tingsted i gammel tid. Det er en tolkning, ikke noe kildene kan bevise.

Maria, Mikael – og Sunniva?

Middelalderkirker var viet til helgener, og her er det litt uklart hvem. Tunsberg bispedømme skriver at Tjølling kirke var innviet til jomfru Maria og erkeengelen Mikael, med kirkefest 17. oktober. Nettstedet Norske kirker forteller at det trolig fantes et eget Maria-alter i tillegg til høyalteret, og at kirken hadde et Maria-bilde som mange reiste for å se. Pilegrimsleden oppgir to opprinnelige navn: Sancte Marie et sancti Michaelis kirkia og ecclesia parochialis sancte Sunniue que vocatur Thiodolingæ, altså sognekirken til den hellige Sunniva som kalles Tjølling.

Det er det siste navnet som er gåten. Store norske leksikon skriver i artikkelen om seljumannamesse at vi bare kjenner to kirker i Norge som var viet til Sunniva: den ene på Selja, den andre i Tjølling i Oslo bispedømme. Pilegrimsleden er mer forsiktig og forteller at det finnes et brev fra 1459 som omtaler Sta. Sunnivas kirke i Tjølling, men at ingen andre kilder sier noe mer om det. Brendalsmo, i Riksantikvarens kildegjennomgang, skriver at det råder usikkerhet om det kan være en misforståelse at kirken også var viet til Sunniva, og viser til det samme brevet i Diplomatarium Norvegicum. Her står altså leksikonet og kildegjennomgangen et stykke fra hverandre.

Brann, svartedauden og forfall

De eldste skriftlige sporene etter kirkestedet handler ikke om selve kirken, men om prestegården. Brendalsmo forteller at husene på prestebolet nær kirken brant i 1367, og at presten da fikk tilleggsjord og gården Litla Vik som nytt prestebol. Han tolker senere innførsler slik at presten en tid bodde nede ved Vik, mens det gamle prestebolet ved kirken bare ble brukt som åker, før prestegårdshusene etter hvert ble flyttet opp på Tjøllingvollen igjen. Årstallet for brannen er ikke det samme i alle kilder: Engelsk Wikipedia og Norske kirker skriver 1364, Pilegrimsleden 1376. Vi har valgt å stole mest på Brendalsmo, som viser direkte til brevene i Diplomatarium Norvegicum.

Brendalsmo nevner også bispevisitaser: Kannik og senere biskop Øystein var trolig på visitas her 14. mars 1372, i 1401 skulle biskopen ligge to netter i Tjølling, og det samme gjorde han i 1433. Tjølling var hovedkirke i området. Kildegjennomgangen forteller at den nedlagte kirken på Istre senest fra 1320 ble betjent fra Tjølling.

Også om kirkens egen brann spriker kildene. Norsk Wikipedia og bispedømmets hefte skriver at kirken ble rammet av en brann på 1360-tallet og deretter bygd om. Nynorsk og engelsk Wikipedia og Norske kirker skriver at man antar at den brant på 1400-tallet, og at den så sto i dårlig stand lenge. Norske kirker og engelsk Wikipedia mener det er mulig at den romanske kirken ble noe gotisk preget på 1200-tallet, men at det gikk nedover med den etter svartedauden. Ifølge Norske kirker sto den uten tårn i 1617. Et nytt tårn kom i 1698, og det skulle få betydning senere.

Jordskjelvet som endret kirken

Midt på 1700-tallet var den gamle basilikaen i dårlig forfatning, og så ristet jorden. Hvilket skjelv det var, har vært diskutert. Bispedømmets hefte skriver at et kraftig jordskjelv i 1755 gjorde stor skade. Det var året for det store jordskjelvet i Lisboa. Norsk Wikipedia forteller at man lenge antok at det var Lisboa-skjelvet, men at det mer trolig var et jordskjelv i Kattegat i 1759. Nynorsk Wikipedia, engelsk Wikipedia og Norske kirker nevner bare 1759, og legger til at uvær i 1760–1761 gjorde skadene verre.

Kattegat-skjelvet er undersøkt nærmere. I 2016 laget forskerne Dominik Lang og Hilmar Bungum ved jordskjelvinstituttet NORSAR på Kjeller en rapport med særlig vekt på Tjølling kirke, gjengitt som vedlegg i Berntsens forvaltningsplan. Ifølge rapporten inntraff skjelvet 22. desember 1759, med en styrke på 5,6 og episenter i Kattegat, bare fire år etter Lisboa-skjelvet. Det ble kjent over sørlige deler av Norge og Sverige, og i kirkens protokoll ble skadene koblet til dette skjelvet. Bygdeboken til Laurens Berg fra 1915 bygger på den samme protokollen. Rapporten nyanserer likevel bildet: Kartene over hvor kraftig skjelvet ble kjent, viser at sonen med intensitet V så vidt nådde inn i Vestfold, mens skjelvet i Oslofjorden i 1904 ble kjent klart sterkere her. Forskerne skriver at sjansen for å finne spor etter skjelvet i kirkene derfor er mindre enn først antatt. Berntsen skriver på sin side i oversikten over historiske jordskjelv at store deler av Tjølling kirke raste sammen i 1759. Den mest forsiktige lesningen er at en allerede forfallen kirke fikk skader som kirkeprotokollen tilskrev skjelvet, og at vær og vind gjorde resten. Norsk Wikipedia forteller at veggene enkelte steder skal ha vært opptil 140 centimeter ute av lodd.

Sogneprest på den tiden var Wilhelm Broager. Ifølge oversikten over sogneprester i Tjølling på lokalhistoriewiki.no, som bygger på Tjølling bygdebok, var han prest fra 1759 til han døde i embetet 4. april 1773. Det var altså han som opplevde skjelvet og ombyggingen.

Ombyggingen ble gjort av et par tyske byggmestere, skriver nynorsk og engelsk Wikipedia og Norske kirker. Store deler av veggene ble revet og murt opp igjen, slik at taket nå hviler på ytterveggene i stedet for på søylene inne i rommet. Midtskipet forsvant, og hele kirkerommet kom under ett tak. Kirken fikk de karakteristiske valmtakene, der taket skråner ned på alle sider. Pilegrimsleden skriver at kirken ble revet nesten helt ned, men gjenreist med samme størrelse og omriss som middelalderkirken. Norsk Wikipedia sier at fundamentet og små deler av veggene ble brukt om igjen. Tidspunktet varierer også her: 1762–1764 ifølge nynorsk og engelsk Wikipedia og Norske kirker, 1762–1767 ifølge norsk Wikipedia og Pilegrimsleden. Kanskje var murarbeidet ferdig først og innredningen senere, men det har vi ikke funnet noen kilde som sier.

Ifølge Norske kirker var det et krav fra greven, som da eide kirken, at tårnet fra 1698 skulle beholdes og settes opp på det nye taket. Norsk Wikipedia beskriver resultatet som en kirke preget av rokokko, både utvendig med valmtaket og innvendig. Brendalsmo uttrykker det mer tørt: Etter ombyggingen framsto basilikaen som en vanlig romansk kirke. Norske kirker skriver at det har vært delte meninger om ombyggingen, men at kirken, selv om den ikke er en autentisk middelalderkirke, er svært karakteristisk.

Lynnedslag, takrytter og kalkpuss

Tårnet fra 1698 fikk ingen rolig alderdom. Ifølge nynorsk og engelsk Wikipedia og Norske kirker slo lynet ned i det i 1783, i 1800 og igjen i 1833, og hver gang ble det brann. I 1842 fikk kirken et nytt tårn, den lille takrytteren midt på taket som står der i dag. Norsk Wikipedia skriver at kirken ble restaurert i 1860; bispedømmets hefte skriver om en ny og omfattende restaurering i 1860–1861 som ga kirken det utseendet den har nå. I 1864 ble sørportalen murt igjen, og et vindu satt inn i stedet. Norske kirker forteller at det i 1890-årene var snakk om å føre kirken tilbake til slik den så ut før 1760-tallet, men at det aldri ble noe av.

I det 20. århundret kom flere endringer. Et glassmaleri i et av korvinduene, med motiv av Jesus på korset, ble tegnet av Borgar Hauglid og utført av glassmester Finn Hansen i 1952. Høsten 1975 var kirken stengt et par måneder på grunn av oppussing, og nynorsk Wikipedia regner 1975 som en restaurering. I 2010 fikk kirken et nytt orgel fra Stockmann, og orgelgalleriet ble bygd om.

Den siste store jobben var utvendig. I januar 2018 lyste Larvik kirkelige fellesråd ut et anbud på å fjerne tett maling og sementbasert puss fra fasadene og bygge opp igjen et pusteåpent pusslag med tradisjonelle materialer, slik Riksantikvaren hadde anbefalt. Menighetsbladet for Tjølling forteller i 2021 at kirken hadde vært dekket av stillaser og beskyttelsesnett i omtrent to år. Muren var behandlet med feil maling, og sopp hadde begynt å ødelegge nordveggen. All gammel maling og sementpuss ble pigget ned, veggene fikk tørke, og så ble det kalket på nytt. Samtidig ble takrenner, vindskier og drenering rundt kirken satt i stand. Arbeidet kostet 4,6 millioner kroner. Både bladet og menighetens årsmelding for 2024 skriver at det elektriske anlegget innendørs gjenstår å skifte ut.

Inventaret: fire stilperioder under ett tak

Bispedømmets hefte skriver at inventaret i Tjølling viser flere epoker i europeisk stilhistorie: renessansens ro, barokkens overdådighet og rokokkoens spinkle linjer. Mye av det er eldre enn selve kirkerommet slik det står i dag.

Det eldste stykket er prekestolen fra 1598. Norske kirker skriver at den er blant de eldste prekestolene i landet. Den er preget av renessansen og har bilder av evangelistene, med årstallet 1598 malt ved Matteus og Markus. På Wikimedia Commons har fotografen beskrevet en detalj på prekestolen med påskriften «Wilhelm Broager 1767», altså navnet på sognepresten fra ombyggingstiden. Norske kirker skriver at stolen ble malt av Jacob Pederssøn Lindgaard på 1700-tallet. Lindgaard var kirke- og portrettmaler i Vestfold. Store norske leksikon forteller at han i 1743 sto oppført med «såre ringe» inntekt i skattelisten for Sandefjord, og at han ble en av de 1700-tallsmalerne vi har best oversikt over, med arbeider i tolv kirker i Vestfold. Leksikonet nevner ikke prekestolen, men skriver at det i Tjølling kirke finnes signerte bilder av ham på fotstykkene til altertavlen og dåpshuset, med rokokkodekor og et bilde av Jesu dåp fra 1768. Leksikonet lister også Tjølling kirke (1768) blant hans altertavlearbeider.

Altertavlen er fra 1632. På tavlen står det med gylne bokstaver at rikets admiral Ove Gedde har gitt denne altertavlen i 1632, og det er avbildet på Wikimedia Commons. Norsk biografisk leksikon forteller hvem han var: Ove Gjedde var en dansk-norsk sjøoffiser og adelsmann som i 1618–1622 ledet den danske ekspedisjonen til Ceylon, som endte med at danskene fikk en handelsstasjon i Trankebar i India. Fra 1622 til 1637 hadde han Brunla len, som omfattet dagens Larvik, Sandefjord og Tjøme, og leksikonet nevner særskilt at våpenskjoldet hans er malt på altertavlen i Tjølling kirke. På Commons finnes også bilder av to lysestaker i kirken med våpnene til Gjedde og kona Dorte Urne.

Norske kirker beskriver tavlen som mest preget av barokken. Den har to malerier: Det største, nederst, viser Jesus som får overrakt korset, kalken, tornekronen, riset, naglene og svampen av englene, altså redskapene fra lidelseshistorien. Over det er oppstandelsen. På toppstykket står den triumferende Kristus mellom to romerske soldater, og på baksiden er det et nattverdbilde. Malingen er fra 1762, fra ombyggingstiden. Ifølge Norske kirker har konservatoren Domenico Erdmann undersøkt hvilke farger tavlen opprinnelig hadde, men den er ikke fargerestaurert.

Døpefonten er ifølge Norske kirker fra omkring 1700 og har en gutteengel som ser ut til å bære kummen, selv om den egentlig hviler på tre bøyler. Rundt den står dåpshuset, et innhegnet rom med gitterverk i rokokko. Både bispedømmet og Pilegrimsleden trekker det fram som noe av det mest særpregede i kirken. Norske kirker skriver at det antas å være fra like etter ombyggingen, men at gitterverket kan ha hørt til et eldre dåpshus.

Under taket henger en lysekrone fra Nøstetangen glassverk. Bispedømmet daterer den til 1757. Nøstetangen ved Hokksund var Norges første glassverk, i drift fra 1741 til 1777, og ifølge Store norske leksikon var det kjent for fine bordglass og for lysekronene i Kongsberg kirke. Norske kirker mener at kronen i Tjølling i sitt slag bare overgås av dem i Kongsberg. Kirkeklokkene skal ifølge samme kilde være fra 1725 og 1757, og ved prekestolen finnes fire timeglass.

Steinhoder, kors og solur på ytterveggene

Ute er det verdt å gå rundt kirken. Bispedømmets hefte forteller at man langs ytterveggene ser steinarbeider fra kirkens eldste tid, en rekke figurer og masker rundt portaler og vinduer. Det er detaljer som de rikt dekorerte portalene Ekroll skrev om. På østveggen er det murt inn et kors med ring, som heftet kaller et keltisk kors.

På sakristiet satt det lenge et solur. Bispedømmets hefte daterer det til 1691. Fotografen Arnstein Rønning har på Wikimedia Commons beskrevet det som gitt av Johan Orse i 1696. Vi har ikke funnet en tredje kilde som avgjør hvilket årstall som stemmer. Soluret er i alle fall ikke lenger på veggen: Menighetens årsmelding for 2024 forteller at det er ferdig behandlet av en konservator og montert i et glassmonter, og at menighetsrådet har bestemt at det skal finne en egnet plass inne i kirken.

1814 og to eidsvollsmenn

I 1814 var Tjølling kirke en av de over 300 sognekirkene i Norge der det ble holdt valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll, skriver engelsk Wikipedia. Hvert sogn valgte valgmenn, som senere møttes amtsvis og valgte representantene. Store norske leksikon lister tre representanter fra Larvik grevskap, og to av dem kom fra Tjølling.

Ute på kirkebakken står en minnebauta over dem. Store norske leksikon forteller at Iver Hesselberg ble valgt som første representant fra Larvik grevskap, at han fra 1801 eide gården Brekke i Tjølling, der han drev et skipsverft, og at han står oppført som proprietær i oversikten over representantene; Amundrød står som gårdbruker. Ole Olsen Amundrød var bonde på Ommundrød i Tjølling, født 30. mai 1771 og død 24. mars 1835 samme sted. Begge tilhørte ifølge leksikonet Selvstendighetspartiet på Eidsvoll, Hesselberg «trolig». Ifølge Norske kirker står det også et krigsminnesmerke på kirkebakken.

Det er også en senere episode i kirkens historie som er verdt å nevne. Oversikten over sogneprester på lokalhistoriewiki.no forteller at sogneprest Olav Flæten la ned embetet 5. april 1942, i protest mot overgrepene mot kirken under andre verdenskrig. Han kom tilbake 8. mai 1945 og satt til 1950, og det var han som året etter var medforfatter av jubileumsboken om kirkens 800 år.

Hva man ser og kan gjøre her i dag

Tjølling kirke er i full bruk som sognekirke. Kirkesøk oppgir 264 godkjente sitteplasser. Norske kirker påpeker at Norsk kirkeleksikon fra 1993 oppga 500, og engelsk Wikipedia oppgir fortsatt «omtrent 500». Forskjellen skyldes trolig at Kirkesøk viser dagens godkjente antall, men det står ikke forklart i kildene. Menighetens årsmelding for 2024 forteller om gudstjenester, konfirmasjoner, julekonserter med lokale korps og musikere, bønnemøter tirsdag kveld i kirken og en høsttakkegudstjeneste sammen med bygdekvinnelaget. I april 2024 var det bispevisitas i Tjølling og Østre Halsen, med blant annet pilegrimsvandring fra Tjølling kirke til Østre Halsen kirke.

Utenom gudstjenester er kirken vanligvis låst. Pilegrimsleden oppgir åpningstid søndag kl. 11 for gudstjeneste og ellers ved arrangementer, og Kirkesøk oppgir kirkevergen som kontaktperson for åpen kirke. Vil du se interiøret – prekestolen, altertavlen, dåpshuset og lysekronen – er gudstjeneste eller konsert den enkleste måten. Ute kan du gå rundt kirken og se etter de hogde hodene og maskene ved portalene, korset på østveggen og de gjenmurte åpningene, og du kan se bautaen over eidsvollsmennene på kirkebakken. Kirken har pilegrimsstempel for dem som går Tunsbergleden.

Natur og omgivelser

Kirken ligger på en åpen voll omgitt av kirkegården, som ifølge Norske kirker er utvidet flere ganger. Vest for kirken står en steinbygning som trolig er bårehus og servicebygg. Rundt ligger store løvtrær og åpne jorder. Øst for kirken ligger prestegården, med hovedbygning oppført i 1805, ifølge både Norske kirker og Pilegrimsleden. Pilegrimsleden forteller at deler av prestegården i dag brukes av Tjølling historielag. I huset rett over veien fra kirken er det ifølge Norske kirker innredet et menighetssenter, åpnet i 2002.

Det er naturlig å kombinere et besøk her med Kaupang. Fra kirken er det omtrent 3,3 kilometer å gå sørover til besøkssenteret ved Kaupangveien, rundt 45 minutter ifølge ruting i OpenStreetMap. På veien passerer du Huseby, der arkeologene i 2000 fant restene av en stor hall fra yngre jernalder og vikingtid, som vi har skrevet om i artikkelen om Kaupang. Landskapet mellom kirken og fjorden er et kulturlandskap med gårder, jorder og gravminner, og det er lett å se hvorfor forskerne har sett kirken, hallen og handelsbyen i sammenheng.

Praktisk

Kirkesøk oppgir at det er parkering ved kirken, men ingen egen HC-parkering. Det finnes toalett, og HC-toalett i servicehuset eller menighetshuset ved kirken. Rullestoladkomst er via hovedinngangen, med tilrettelegging av rullestolplass ved behov, og kirken har teleslynge. Husk at dette er en kirkegård i bruk: Vis hensyn ved gravferder og gudstjenester, og gå på stiene. Kirken og kirkegården er automatisk fredet, så ingenting må flyttes eller skades. Kontakt Larvik kirkelige fellesråd hvis du vil se kirken innvendig utenom gudstjenestetid.

Slik kommer du dit

Fra Larvik stasjon er det omtrent 6,4 kilometer med bil østover til Håkestadveien 2, rundt 10 minutter ifølge ruting i OpenStreetMap. Med buss tar du linje 4 (Stavern – Larvik – Tjølling – Sandefjord – Sandefjord lufthavn) fra Larvik stasjon eller Larvik sentrumsterminal. Ifølge VKTs rutetabell gyldig fra 1. juli 2026 bruker bussen omtrent 25 minutter fra stasjonen til holdeplassen Tjøllingvollen (for eksempel stasjonen 06.19, Tjøllingvollen 06.43), og den går omtrent hver halvtime på dagtid på hverdager. Fra holdeplassen er det bare omtrent 250 meter å gå til kirken. Med sykkel er det omtrent 6,5 kilometer, rundt en halvtime, og til fots hele veien fra stasjonen omtrent 6,8 kilometer, rundt en og en halv time. Du kjenner igjen stedet på den hvite steinkirken med rødt valmtak og en liten takrytter med spir midt på taket, omgitt av kirkegården og store løvtrær på vollen.

Hvorfor stedet er verdt en tur

Tjølling kirke er ikke en velbevart middelalderkirke. Den ble bygd om så grundig på 1760-tallet at den i dag ser ut som en kirke fra opplysningstiden. Men nettopp det gjør den interessant. Her står en altertavle gitt av admiralen som skaffet Danmark-Norge handelsstasjonen i Trankebar i India, en prekestol som var gammel allerede da basilikaen ble revet, og en rokokko-innredning som ble laget i årene etter jordskjelvet. Ute står steinhodene og maskene fra kirkens eldste tid fortsatt rundt portalene. Vår vurdering er at stedet gir mest om du kommer til en gudstjeneste eller konsert og ser rommet innenfra, og deretter går ned gjennom kulturlandskapet mot Huseby og Kaupang. Da får du sammenhengen mellom vikingtidens handelsby, høvdinghallen og kirken som ble reist et par hundre år senere, på det som kan ha vært den samme storgården.

Kilder

• Tjølling kirke – Wikipedia (bokmål). «Katedralen i Tjodalyng», basilikaform, jubileumsboken 1951 (Sigurd Jorsalfare, 1150), Ekroll om portalene, brann på 1360-tallet, Lisboa 1755 kontra Kattegat 1759, 140 cm ute av lodd, ombygging 1762–67, restaurering 1860. Også nynorsk utgave (brann på 1400-tallet, ombygging 1762–64, tårnet 1698, lynbranner, takrytter 1842, restaurering 1860 og 1975) og engelsk utgave (valgkirke 1814, prestegårdsbrann 1364, sørportalen gjenmurt 1864, om lag 500 plasser).
• Vestfolds vakre middelalderkirker – Tunsberg bispedømme (PDF). Basilikaen, midtskip og pilarrekker, brann 1360-årene, jordskjelv 1755, restaurering 1860–61, innvielse til Maria og St. Mikael 17. oktober, altertavle 1632, prekestol 1598, Nøstetangen-lysekrone 1757, dåpshus, steinarbeider, keltisk kors, solur 1691.
• Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Vestfold fylke – Jan Brendalsmo, NIKU, for Riksantikvaren, oktober 2016 (PDF, også i Riksantikvarens vitenarkiv). Basilikaens plan, usikkerheten om Sunniva, prestebolet som brant 1367, opphavsgården, bispevisitaser 1372, 1401 og 1433, Istre kirke, gravfelt på vollen.
• Forvaltning av middelalderkirkene i Vestfold 2020–2220 – Yngve Berntsen, 2019 (PDF), med vedlagt NORSAR-rapport nr. 16-018 av Dominik Lang og Hilmar Bungum (2016). Kattegat-skjelvet 22. desember 1759, styrke 5,6, kirkeprotokollen og Laurens Bergs bygdebok, sammenligning med Ringsaker kirke, kirkens koordinater.
• Tjølling kirke – Norske kirker. Bygningshistorie, Maria-alteret, tyske byggmestre, grevens krav om tårnet, inventar (altertavle, prekestol, døpefont, dåpshus, lysekrone, klokker, timeglass), glassmaleri 1952, orgel 2010, sitteplasser 500/264, kirkegård, bauta, prestegård 1805, menighetssenter 2002.
• Tjølling kirke – Pilegrimsleden. Opprinnelige navn, brevet fra 1459 om Sunniva, ombygging 1762–1767, tingstedet Þjóðalyng, 745 kokegroper på Lunde, prestegården, Tunsbergleden, åpningstider og adresse.
• Tjølling kirke – Kirkesøk, Den norske kirke. Byggeår 1150, langplan, 264 sitteplasser, automatisk fredet, adresse og tilgjengelighet.
• Tjølling, Larvik og seljumannamesse – Store norske leksikon. Navnet Þjóðalyng, kommunen til 1988, Tjøllingvollen; steinkirke fra ca. 1150; de to Sunniva-kirkene i Norge.
• Jacob Lindgaard, Ole Olsen Amundrød, Iver Hesselberg og Nøstetangen glassverk – Store norske leksikon. Lindgaards arbeider i Tjølling kirke (1768); eidsvollsmennene og minnebautaen; glassverket 1741–1777.
• Ove Gjedde – Norsk biografisk leksikon. Ceylon-ekspedisjonen og Trankebar, Brunla len 1622–1637, våpenskjoldet på altertavlen i Tjølling kirke.
• Sogneprester i Tjølling – lokalhistoriewiki.no (etter Krohn-Holm, Tjølling bygdebok). Wilhelm Broager 1759–1773, Olav Flæten og protesten i 1942.
• Menighetsblad for Tjølling nr. 2 2021 (PDF) og Tjølling menighet – årsmelding 2024 (PDF). Fasaderestaureringen og kostnaden, elektrisk anlegg, soluret, bispevisitas og menighetslivet. Anbudet fra 2018 er gjengitt hos openprocurements.com.
• Rutetabell Larvik fra 1. juli 2026 – VKT. Linje 4 Stavern – Larvik – Tjølling – Sandefjord – Sandefjord lufthavn.
• OpenStreetMap – kart, holdeplasser og ruting (bil fra Larvik stasjon omtrent 6,4 km; sykkel omtrent 6,5 km; til fots omtrent 6,8 km; til Kaupang omtrent 3,3 km).
• Kategori: Tjølling kirke – Wikimedia Commons. Bildene i artikkelen og bildebeskrivelsene om giverinnskriften, Broager-detaljen, lysestakene og soluret.

← Alle steder i Larvik · Steder · Til forsiden