Helgeroa

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Helgeroa er en liten kystbygd lengst sørvest i Larvik kommune, på østsiden av Langesundsfjorden. I dag kjenner de fleste stedet som et sommerparadis med båthavn, campingplasser og ferje ut til øyene. Men i flere hundre år var Helgeroa et av de viktigste trafikkpunktene langs kysten av Østlandet. Her sluttet den gamle veien langs raet gjennom Vestfold, og her måtte reisende, post og varer over i båt for å komme videre til Grenland og Sørlandet. Konger overnattet her, tollere passet på trafikken, loser rodde ut til skutene, og fra 1937 til 1961 gikk det bilferje over fjorden til Langesund. Like utenfor ligger farvannet der mange mener at Olav Haraldsson vant slaget ved Nesjar i 1016, og nede på brygga står et åtte meter høyt monument over slaget. Denne artikkelen handler om hvordan et lite strandsted ble et knutepunkt, hva som er igjen av den gamle bebyggelsen, og hva du kan se og gjøre her i dag.

Hvor

Kystbygd i Brunlanes, sørvest i Larvik kommune, på østsiden av Langesundsfjorden og på nordsiden av rullesteinstangen Mølen. Hører til tettstedet Helgeroa/Nevlunghavn. Nevlunghavn ligger omtrent 3 kilometer lenger sør

Type

Tidligere strandsted, tollsted, losstasjon og ferjested. I dag boligområde og feriested med småbåthavn, gjestehavn, badestrand og rutebåt til øyene i Langesundsfjorden om sommeren

Periode

Utskipning av tømmer fra slutten av 1500-tallet. Tolloppsyn fra 1600-tallet (1630 eller 1639 etter ulike kilder), første vertshus på 1660-tallet. Bilferje til Langesund 1937–1961. Nesjarmonumentet avduket 29. juli 2016

Vern

Den gamle bebyggelsen er bevaringsområde i kommuneplanen (BEV_8) og i egen reguleringsplan. Anjushuset like øst for havna er fredet. Barkevik like nord for Helgeroa er et kulturmiljø av regional og nasjonal verdi

Koordinater

Omtrent 58,994°N 9,863°Ø (Wikipedia). Nesjarmonumentet ved brygga: omtrent 58,9942°N 9,8560°Ø (OpenStreetMap)

Adkomst

Med bil fra Larvik stasjon omtrent 14 kilometer og rundt 18 minutter. Buss linje 81 mot Nevlunghavn bruker rundt 24 minutter fra Larvik stasjon til Helgeroa. På sykkel omtrent 13 kilometer, en knapp time. Om sommeren rutebåt til Langesund via øyene

Bygda ved enden av raet

Store norske leksikon beskriver Helgeroa som en tettbebyggelse i Larvik kommune, på østsiden av Langesundsfjorden. Engelsk Wikipedia legger til at bygda ligger ved Helgerofjorden, omtrent 3 kilometer nord for Nevlunghavn og omtrent 12 kilometer sørvest for Larvik. Langs veien er det litt lenger: fra Larvik stasjon til brygga i Helgeroa er det omtrent 14 kilometer.

Lokalt uttales navnet omtrent «Hæljeråa», ifølge norsk Wikipedia. Bygda hørte til Brunlanes kommune fram til 1988, da Brunlanes, Hedrum, Tjølling, Stavern og Larvik ble slått sammen til den nye Larvik kommune. Engelsk Wikipedia kaller Helgeroa den viktigste bygda i gamle Brunlanes, men understreker at kommunens administrasjon aldri lå her. Ifølge SNL hadde Brunlanes kommune sete i Larvik.

Statistisk sentralbyrå regner Helgeroa og Nevlunghavn som ett sammenhengende tettsted, fordi bebyggelsen har vokst sammen. Tallene for tettstedet varierer litt etter hvilket år man ser på. Nynorsk Wikipedia oppgir 1 994 innbyggere per 1. januar 2024, mens engelsk Wikipedia oppgir 2 004 innbyggere i 2026 på et areal av 1,77 kvadratkilometer. Om sommeren er det langt flere folk her. Helgeroa Vel skrev i 2008 at folketallet fordobles om sommeren.

Det som har formet Helgeroa mer enn noe annet, er landskapet. Havna ligger i le for Skagerrak, på nordsiden av Mølen, ifølge Wikipedia. Mølen er en lang tange av store rullesteiner, og den er en del av raet, den store endemorenen fra slutten av siste istid. Raet går som en rygg tvers gjennom Vestfold, og helt fra forhistorisk tid har folk brukt toppen av ryggen som vei. Ved Mølen går raet ut i havet. Wikipedia-artikkelen om raet forklarer at Helgeroa i en periode var et sentralt knutepunkt nettopp fordi det var her den naturlige veien østover gjennom Vestfold begynte. For den som kom østfra, var det motsatt: her sluttet veien, og resten av reisen måtte gå på sjøen.

Hva betyr navnet?

Ingen av kildene vi har lest, gir en sikker forklaring på navnet Helgeroa. Helgeroa Vel listet i 2008 opp fem mulige forklaringer på nettsidene sine. Navnet kan komme av «Helges krok», der «ro» skal bety vrå eller avkrok. Det kan være «Hellig-roa», knyttet til Olav den hellige og et ord for stokk eller kors. Det kan bety «den hellige bakken», der «roa» er knyttet til raet. Det kan komme av «helgefred», eller av «helle», et flatt berg som egner seg til å legge til med skip. Velforeningen skrev selv at leseren fikk velge den forklaringen som passet best. Vi tar heller ikke stilling her.

I eldre kilder er navnet skrevet på flere måter. På et kart over grevskapet fra 1811 står det «Helgeroe», og den engelske kunstneren John William Edy kalte stedet «Helgeraae» da han laget bildet av ferjestedet tidlig på 1800-tallet.

Der landevei og sjø møttes

Larvik kommunes plan for kulturminner og kulturmiljøer (2024–2040) beskriver Helgeroa som et svært viktig knutepunkt for trafikken mellom sjø og land, fra tiden før reformasjonen og helt fram til vår egen tid. Planen kaller Helgeroa endepunktet for Raveien gjennom Vestfold. Den bygger blant annet på Per Nyhus' oppslagsverk Larvik A–Å og på Hallgrim Høydals bok om Helgeroa på 1800-tallet, som har den talende tittelen Der landevei og sjø møtes.

Hovedveien gjennom Vestfold ble kalt Den jarlsbergske hovedvei. Ifølge Wikipedia var det allerede i 1665 kjørevei for hest og vogn fra Christiania til Larvik, og noen år senere ble veien forlenget til Helgeroa. Helgeroa Vel skriver at det i 1689 var mulig å kjøre med hest og vogn fra Oslo til Kristiansand via Helgeroa, Brevik og Stathelle. Men vest for Langesundsfjorden var terrenget svært ulendt, og både der og over Langangen i nord ble det først brukbar vei for vogner i 1790-årene. Fram til da gikk hovedferdselen mellom Oslo og Vestfold på den ene siden og Grenland og Sørlandet på den andre over Helgeroa.

Fra Helgeroa ble de reisende fraktet videre med båt til Brevik, Langesund eller Kragerø, ifølge Helgeroa Vel. På Bamble-siden var trolig Salen, omtrent 2,5 kilometer nord for Langesund, det mest brukte landingsstedet for dem som skulle videre vestover. Dit kunne man ro innaskjærs mellom øyene. Roskyssen ble utført av folk som bodde ved fjorden, i ganske små båter. Det var også roskyss videre til Valle og Kragerø.

Posten gikk samme vei. Ifølge Stavernguiden, som bygger på bygdeboka for Brunlanes og Larvik A–Å, ble posten fra 1647, da Norge fikk en offentlig posttjeneste, sendt over land til Helgeroa og rodd videre over Auen og Sandøya til hovedpostkontoret i Brevik. Denne ordningen varte til omkring 1800.

Tømmer, trelast og toll

Trafikken var ikke bare folk og post. Fra slutten av 1500-tallet ble Helgeroa også en havn for trelasttrafikken, skriver kommunen. Her ble det skipet ut tømmer og senere skurlast fra sagbrukene på Halle og Dolven. Helgeroa Vel peker på at havna også lå gunstig for skip til og fra utlandet.

Med trafikken kom tollerne. Her spriker kildene litt. Helgeroa Vel skriver både at Helgeroa fikk eget tolloppsyn i 1630, og at det var toller her så tidlig som i 1639. Stavernguiden skriver 1630 i teksten, men i faktaboksen sin oppgir den «tolloppsyn fra 1650-tallet til 1950-tallet». Engelsk Wikipedia sier at det ble krevd toll i Helgeroa fra 1639. Kommunens kulturminneplan sier bare at tolloppsynet ble opprettet på 1600-tallet. Det sikreste vi kan si, er altså at det var tollere i Helgeroa fra første halvdel av 1600-tallet, og at tollstedet var i drift i svært lang tid.

Vertshuset og kongebesøket

Reisende trengte et sted å sove mens de ventet på båt og bør. Kommunen skriver at det første vertshuset vi kjenner til i Helgeroa, er fra 1660-tallet. Ifølge Helgeroa Vel overnattet kong Christian 5. og følget hans her i 1685, og engelsk Wikipedia gjengir det samme. Velforeningen skriver også at gjestgiveri og skysstasjon ble etablert tidlig, og at flere konger reiste over Helgeroa. Hvem de andre kongene var, sier ikke kildene vi har lest.

Grevskapets grense

Fra 1671 var Larvik og områdene rundt et grevskap, Laurvigens grevskap, opprettet av kong Christian 5. for stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve, ifølge Wikipedia. Like ved oppkjøringen fra havna i Helgeroa står det en høy grensestein med årstallet 1782. Ifølge Wikipedia ble steinen reist for å fortelle reisende som kom vestfra, at de nå var kommet inn i grevskapet. Østlands-Posten bruker et foto av Per Nyhus av den samme steinen i serien Larvik A–Å, med samme forklaring: Den markerte grevskapets grense mot vest, der de reisende skiftet mellom sjø og vei.

Sjøfolk, loser og enker

Helgeroa var aldri stort. Helgeroa Vel skriver at det bodde 12 familier her på 1660-tallet. Wikipedia-artikkelen om Anjushuset sier at skipperen Hans Andersen i 1664 var én av tolv voksne innbyggere. Tallet tolv går altså igjen, men den ene kilden snakker om familier og den andre om voksne.

Folketellingen i 1801 gir et tydeligere bilde. Både kommunen og de lokale kildene bruker den, men de teller litt forskjellig. Helgeroa Vel oppgir 35 hus og 192 innbyggere, blant dem 1 gjestgiver, 2 tollere, 5 loser, 2 fraktemenn, 11 matroser, 1 håndverker, 2 dagarbeidere og 11 enker. Stavernguiden oppgir 13 matroser og andre sjøfolk, 9 fiskere, 6 loser, 2 arbeidere, 1 tollbetjent, 2 fraktemenn og 1 gjestgiver. Forskjellen kan komme av hvordan man har avgrenset bygda eller gruppert yrkene, men det vet vi ikke. Kommunens kulturminneplan sammenfatter det slik, med Høydals bok som kilde: Fra 1801 viser folketellingene at det store flertallet av innbyggerne var sjøfolk og fiskere.

Stavernguiden peker på at det store antallet enker trolig henger sammen med at mange menn omkom på sjøen mens de var relativt unge. Den skriver også at mange av husene i Helgeroa egentlig var småbruk, med en ku eller to og en løkke å høste fôr fra. Fiske, sjøfart, losing og jordbruk gikk altså hånd i hånd.

Losene

Både SNL og Wikipedia nevner at Helgeroa tidligere var losstasjon. Kommunen skriver at losingen var viktig både som levevei og for båttrafikken som skulle inn mot Helgeroa. Stavernguiden legger til at losing av skuter som skulle innover Langesundsfjorden, var en viktig del av næringsgrunnlaget. Nabobygda Nevlunghavn er enda bedre kjent som loshavn. Der satt losene på Havneberget og speidet etter skip, og maleren Adolph Tidemand malte akvarellportretter av sju loser derfra i 1861, ifølge Wikipedia. I de kildene vi har funnet, er det ikke oppgitt når losstasjonen i Helgeroa ble nedlagt.

Mindre trafikk, nye næringer

Da det ble kjørbar vei over Langangen i 1790-årene, mistet Helgeroa noe av sin betydning. Stavernguiden skriver at betydningen som knutepunkt minket fra omkring 1800. Helgeroa Vel peker på en annen konkurrent: Stavern, særlig etter at verftet Fredriksvern kom i 1750-årene. Fra midten av 1800-tallet bodde det over 2000 mennesker i Stavern, ifølge velforeningen.

Likevel fortsatte Helgeroa å leve av sjøen. Ifølge Helgeroa Vel er havneanlegget fra 1890-årene. Stavernguiden skriver at bøndene i Brunlanes i mange år «eksporterte» poteter over Helgeroa. Flere folk fra Helgeroa hadde skøyter som om høsten seilte med poteter, og delvis grønnsaker, til Brevik, Porsgrunn og Skien.

Ysteriet som ble hermetikkfabrikk

Helgeroa har også hatt industri. Ifølge Stavernguiden gikk bøndene rundt Helgeroa sammen om å bygge et ysteri ved Krabbegata i 1909. Til fyrkjelen bygde de en pipe som var over 20 meter høy, og den sto til 1960-årene. I 1917 overtok bestyrer Andersen ysteriet og la om fra ost til fiskemat. Da Nilsen Moe tok over i 1929, ble det satset stort på røykt sild og brisling på boks. I høysesongen i mai og juni kunne opptil 50 personer arbeide der. Senere har bygningen vært brukt til finerproduksjon, salg av hunde- og kattemat og hotell. I dag er det leiligheter der.

Nede ved brygga bygde Grønvold et pølsemakeri og en slakterforretning i 1948. I 1980 ble lokalene for små, og bedriften flyttet opp til Søndersrød, der den ifølge Stavernguiden drives videre under navnet Helgeroa Spekevare. I de gamle lokalene ved brygga startet Vertshuset Sydvesten i 1983. Wikipedia-artikkelen om Brunlanes nevner dessuten matprodusentene Bjerke Spekemat & Delikatesse og Norrek Dypfrys som kjente bedrifter i Helgeroa. Vi har ikke undersøkt hvordan disse bedriftene henger sammen med Grønvolds pølsemakeri, så det sier vi ingenting om.

Bygda hadde også en livlig handel. Helgeroa Vel skriver at det på 1950-tallet var fire kolonialbutikker, en melkebutikk, en slakterbutikk og en bakerbutikk her. Stavernguiden gjengir Ivar Sølysts minne om tre kolonialforretninger, bakeri, slakterbutikk og melkebutikk. Igjen er kildene nesten, men ikke helt, enige.

Ferja over Langesundsfjorden

Den lange historien som ferjested fikk et nytt kapittel da bilene kom. Ifølge Helgeroa Vel ble D/S Bien satt i rute mellom Brevik, Langangen, Helgeroa og Langesund i 1877, fulgt av D/S Brevik i 1902, men den ruten ble snart lagt ned. Da bilismen økte på 1930-tallet, ble det satset på en bilferje mellom Helgeroa og Langesund.

Kildene er ikke helt enige om når ferja startet. Helgeroa Vel skriver at ruten med bilferja Lahela begynte i 1938. Stavernguiden skriver at Lahela II hadde sin første tur i 1937. Den tyske ferjedatabasen fjordfaehren.de, som har detaljerte opplysninger om hvert skip, gir en mulig forklaring: Den første Lahela ble bygget ved Bolsønes Verft i Molde og levert 21. juli 1937, og den gikk mellom Helgeroa og Langesund fra da av. Lahela II var en dansk ferje fra 1928 som het Masnedsund, og den ble kjøpt til Norge i 1938. Det ser altså ut til at ruten begynte i 1937 med den første Lahela. Ifølge den samme databasen står navnet for Langesund, Helgeroa og Larvik.

Helgeroa Vel oppgir at den første ferja tok 6 biler og 80 passasjerer, den neste 14 biler og drøyt 100 passasjerer, og den tredje, som kom etter krigen, 20 biler og 200 passasjerer. Overfarten tok 30 til 40 minutter. Den tredje ferja, Lahela 3, hadde en uvanlig bakgrunn. Langesund og Omegns Sjømannsforening skriver at den var bygget som minesveiper for den britiske marinen i 1943, ble kjøpt av ferjeselskapet i 1946, bygget om og forlenget, og satt inn i ruten i 1948. Den kunne ta rundt 20 biler og opptil 200 passasjerer, de samme tallene som velforeningen oppgir.

Wikipedia skriver at fergestrekningen Langesund–Helgeroa var en viktig forbindelse for biltrafikken mellom Østlandet og Sørlandet fram til Brevikbrua åpnet i 1961. Sjømannsforeningen skriver at selskapet slet med dårlig økonomi mens brua var under bygging, og at 1961 ble den siste sesongen. Stavernguiden sier at ferja gikk til «oppunder 1960». Lahela 3 ble solgt til Sverige. Ifølge sjømannsforeningen ble hun mange år senere bygget om til et turistskip formet som et vikingskip, og hun brant opp i Stockholm i 2007.

Rutebåten til øyene

Da bilferja forsvant, kom en mindre båt. Ifølge Stavernguiden startet Øivind Johansen en båtrute med Skjæløy II i 1962. I dag går Helgeroafergene om sommeren fra Helgeroa via øyene til Langesund. Ifølge rutetabellen for 2026, publisert av Visit Telemark, gikk båten mellom 27. juni og 9. august, tre ganger daglig fra Helgeroa, klokka 10.30, 13.30 og 16.30. Den stoppet ved Stokkøya, Store Arøya, to steder på Lille Arøya, Siktesøya og Langøya før den kom til Kongshavn i Langesund rundt 65 minutter senere. En voksenbillett til Langesund kostet 220 kroner, og sykkel kunne tas med for 100 kroner. Rutetider og priser endrer seg fra år til år, så sjekk før du reiser.

Stokkøya, Arøyene, Fugløya og Geitrøya er ifølge Wikipedia de eneste øyene i Langesundsfjorden som hører til Larvik og Vestfold. Resten tilhører Porsgrunn og Bamble i Telemark. All trafikk ut til øyene på Vestfold-siden går fra havna i Helgeroa, skriver engelsk Wikipedia.

Slaget ved Nesjar

Helgeroa er også knyttet til en av de mest kjente hendelsene i norsk middelalderhistorie. Palmesøndag i 1016 møtte Olav Haraldsson, senere Olav den hellige, flåten til Svein jarl i et stort sjøslag ved Nesjar. Ifølge SNL er Nesjar et norrønt navn på kyststrekningen i Brunlanes mellom Larviksfjorden og Langesundsfjorden. Olav vant. Svein jarl dro østover og kom aldri tilbake til Norge, og seieren innledet Olavs tid som konge, som varte til 1028.

Det vi vet om slaget, kommer fra kvadet Nesjavísur, som skalden Sigvat Tordsson diktet sommeren etter slaget, og fra kongesagaene, blant dem Snorre Sturlasons Heimskringla. Sigvat var selv med i slaget. Ifølge Wikipedia er dette første gang en ukedag nevnes i norsk historie, og Visit Stavern kaller Nesjar den første nøyaktig daterte hendelsen i norsk historie. Wikipedia oppgir datoen 25. mars 1016.

Hvor store flåtene var, er usikkert. Wikipedia oppgir at Svein jarl hadde 45 skip og 3000 mann, og Olav 30 skip og rundt 2000 mann. Visit Stavern skriver at det kan ha deltatt opptil 5000 mann og omkring 75 skip. Tallene passer sammen, men det er verdt å huske at de bygger på sagaer som ble skrevet ned lenge etter slaget.

Hvor sto slaget?

Det er ikke sikkert hvor slaget sto. SNL skriver at det har vært strid om stedet, men at topografien kan tilsi at det sto på fjorden utenfor Helgeroa. Norsk Wikipedia plasserer det ved Mølen og Værvågen utenfor Helgeroa, men skriver også at historikerne er uenige om hvor stort sagatidens Nesjar var. Visit Stavern mener slaget etter all sannsynlighet sto i og utenfor Værvågen, «bak» Mølen. Wikipedia-artikkelen om Mørjefjorden, like nordvest for Helgeroa, sier på sin side at det etter Snorres beretning kan se ut som om slaget sto der. Vi kan derfor bare si at slaget trolig sto et sted i farvannet rundt Helgeroa og Mølen. Det finnes ingen kjente fysiske spor etter slaget, skriver Visit Stavern.

En liten advarsel: Engelsk Wikipedia sier i én setning at slaget ved Helgeroa sto i 1026. Det er en feil. Alle de andre kildene, også den engelske artikkelen om selve slaget, oppgir 1016.

Nesjarmonumentet

Tusen år etter slaget fikk Helgeroa sitt minnesmerke. Nesjarmonumentet står ved sjøen på brygga. Det ble laget av billedhuggeren Martin Kuhn på oppdrag fra jubileumsprosjektet Nesjar 2016 og avduket på olsokdagen, 29. juli 2016. Konseptet ble utviklet av designeren Christine Dingens. På hennes egne nettsider står det at oppdraget kom fra Brunlanes historielag og Larvik kommune. Visit Stavern staver navnet hennes Dyngens.

Monumentet er hugget i larvikitt, den lokale steinen som brytes blant annet i Tvedalen noen kilometer lenger nord. Ifølge Visit Stavern er både korset og sverdet hugget ut av samme stein. Korset er ikke en ting du kan ta på. Det er en åpning i steinen, slik at det er himmelen bak som danner korset. Inne i åpningen er det laget et vannspeil med bølger, og der er det risset inn tre fisker, et gammelt kristent symbol. Sverdet ligger brukket på bakken foran steinen og kan brukes som benk. Monumentet kalles derfor også «Brukket sverd». Ideen er hentet fra sagaen: Ifølge Dingens og Visit Stavern skal Olav ha reist et kors etter slaget.

Målene er oppgitt litt forskjellig. Visit Stavern og engelsk Wikipedia sier at den store steinen er åtte meter høy, mens Dingens oppgir 850 centimeter. Sverdet er ni meter langt og veier 15 tonn ifølge Visit Stavern, mens Dingens oppgir en lengde på 500 centimeter. Vi har ikke målt selv.

Mølen og raet

Mølen er et eget besøksmål, og vi kommer til å skrive mer om den senere. Men den hører så tett sammen med Helgeroa at den må nevnes her. Navnet kommer av gammelnorsk mǫl, som betyr steinvoll eller steinbanke, ifølge Wikipedia. Rullesteinene er avsatt av isen ved slutten av siste istid. Steinene kommer fra store deler av Østlandet, noe som viser at isen beveget seg fra nord mot sør.

På Mølen ligger det 230 gravrøyser, ifølge Wikipedia, blant dem fire storrøyser på 25 til 35 meter i diameter. Røysene var lette å se fra sjøen og kan ha fungert som sjømerker. SNL skriver at gravrøysene er fra bronsealderen, mens Wikipedia viser til nyere forskning som tyder på at også de høyestliggende røysene trolig er fra jernalderen. I juni 2008 åpnet Gea Norvegica, Nordens første geopark under UNESCO-ordningen, på Mølen, ifølge Wikipedia. Mølen er også kjent som rasteplass for trekkfugler, og det var observert 316 fuglearter der per februar 2010.

Wikipedia skriver at den letteste veien til Mølen er å gå kyststien fra Nevlunghavn eller fra Helgeroa. Kyststien er en del av Nordsjøløypa, en vandringsled langs kysten av flere land rundt Nordsjøen.

Barkevik: jern og is

Rett nord for Helgeroa ligger Barkevik, en trang bukt inn fra Langesundsfjorden. SNL oppgir at den ligger to kilometer nord for Helgeroa. Det stemmer med kartet: fra brygga i Helgeroa til Barkevika er det omtrent 2 kilometer å gå.

Her ble det omkring 1740 anlagt en masovn og en smie som filial av Fritzøe jernverk i Larvik, skriver Vestfold fylkeskommune. Kommunens kulturminneplan sier «i 1740-årene», mens SNL-artikkelen om Fritzøe verk oppgir at masovnen var i drift fra 1740 til 1845. Trekull kom med båt fra fjordområdene mot Porsgrunn, Eidanger og Bamble, og nesten all jernmalmen kom med seilskuter fra gruver ved Arendal og på Langøy ved Kragerø. Hovedverket i Larvik er omtalt i artikkelen vår om Langestrand.

Barkevik ble viktig da masovnen i Larvik ble nedlagt i 1807. I mange år kom alt råjernet til smiing og støping fra masovnene i Barkevik og på Moholt i Siljan, helt til det i 1845 ble bygd en ny masovn ved Farriselva, skriver fylkeskommunen. Samtidig ble det opprettet et jernstøperi i Barkevik. For å sikre nok trekull ble det på 1840-tallet bygd en stor mursteinsovn for kullbrenning ved masovnen. Ifølge SNL drev Treschow støperiet til et stykke ut på 1900-tallet. Slagg fra Barkevik ble for øvrig brukt i kruttkjelleren og vakthuset på Fugløya, der det i årene 1807–1812 ble bygd et batteri med 15 kanoner som en del av forsvaret av Fredriksvern.

Fylkeskommunen skriver at jernverkene stanset brått i 1886–87, mens kommunen sier at virksomheten tok slutt på 1880-tallet. SNL oppgir at selve hovedverket i Larvik ble nedlagt allerede i 1868, men at anleggene i Barkevik og på Moholt var i drift i 1865. Uansett mistet mange bønder inntekten fra kullbrenningen. En ny næring tok over: naturis. Is ble skåret på tjern og oppdemte dammer og sendt med skuter til kjøling, særlig til England. Kommunen skriver at det på det meste kunne ligge 18 til 20 båter og laste is ved steinbrygga i Barkevik. Ved slutten av 1800-tallet arbeidet opptil 300 mann i jernstøperi, mølle, sagbruk og isproduksjon i området, ifølge fylkeskommunen. SNL plasserer det samme tallet «ved forrige århundreskifte». Ishandelen mistet hovedmarkedet sitt i England da første verdenskrig brøt ut i 1914, og all den gamle industrien i Barkevik var nedlagt før 1940.

I dag er Barkevik et stille turområde. Fylkeskommunen nevner gamle fortøyninger for seilskutene, grunnmurer og restene av en isdam. Stedet har også gitt navn til mineralet barkevikitt, ifølge SNL. Barkevik er utvalgt som kulturmiljø med regional og nasjonal verneverdi.

Den gamle bebyggelsen

Kommunens kulturminneplan omtaler Helgeroa sammen med Ula, Kjerringvik og Nevlunghavn som Larviks «uthavner». Alle fire er levende boligområder med noen fritidshus, og alle har egne reguleringsplaner for bevaring. Planen beskriver dem som steder som til en viss grad framstår som de gjorde da de vokste fram: tett, liten trehusbebyggelse nær havna, rundt en hovednæring som handel eller losing. Mange av bygningene i Helgeroa er registrert i SEFRAK, det nasjonale registeret over eldre bygninger.

Stavernguiden skriver at det gamle Helgeroa heldigvis ikke er rasert, fordi nye hus er bygd utenfor det gamle tettstedet. Helgeroa Vel framhever de gamle «tråkka», smale gangveier mellom husene, med navn som Klaragangen, Munkegangen og Åstegangen. Ifølge velforeningen er flere av husene fra rundt 1750, og noen står fortsatt nesten i opprinnelig form. Den nevner blant andre Helsand, som var et fraktemannshus, fiskerhuset Solbakken og Thorshov, også kalt Jensegården, et skipperhus på 1800-tallet.

Anjushuset

Det mest kjente huset er Anjushuset i Strandebakken 78, like øst for havna. Det er fredet. Ifølge Wikipedia og lokalhistoriewiki, som bygger på Riksantikvarens opplysninger, er alderen ikke fastslått med sikkerhet, men huset er fra 1600-tallet og ble fredet i 1923. Første eier var skipper Hans Andersen, og huset har trolig vært brukt som gjestgiveri. Navnet har det fått etter Olav Ananiassen, som overtok eiendommen i 1865.

Stavernguiden forteller en annen historie om alderen. Der står det at huset trolig er fra siste del av 1700-tallet og ble fredet i 1927, og at det også kalles Hasselhuset etter familien som eide det fra 1927. Helgeroa Vel kaller det «Ananiassens hus (Hasselhuset, fredet)». Vi vet ikke hvilken datering som er riktig. Stavernguiden skriver også at huset visstnok er det eneste ikke-kirkelige huset i Brunlanes som er fredet.

Wikipedia beskriver våningshuset som en laftet tømmerbygning med kraftig tømmermannspanel og et skjevt saltak tekket med teglstein. På nordsiden er det et tilbygg i bindingsverk innredet som bryggerhus, med et brønnhus der man kan hente vann både ute og inne. Inne er det en gammel grue med bevart steingulv, og flere originale detaljer som tapet, panel og lister. På eiendommen står også et godt bevart uthus. Ifølge Wikipedia har maleren Harald Sohlberg bodd i huset. Anjushuset er en privat bolig, så du må nøye deg med å se det utenfra.

Malerne

Sohlberg var ikke den eneste kunstneren som fant motiver her. Norsk kunstnerleksikon skriver at han i sine senere år malte mye i de små fiskerleiene og loshavnene på vestsiden av Oslofjorden: Slagen, Kjerringvik, Nevlunghavn, Helgeroa og Viksfjord. Der fant han motivene til bilder som Et hus ved kysten (to versjoner, 1906–07), Blomstrende kirsebærtre (1907) og Andante (1908). Leksikonet sier ikke hvilke av bildene som er malt i nettopp Helgeroa. Gerhard Munthe malte Nevlunghavn allerede i 1880.

Havnivået måles her

En mindre kjent ting med Helgeroa er at Kartverket har en av sine permanente vannstandsmålere her. Ifølge en rapport fra Kartverket til det internasjonale havnivånettverket GLOSS i 2015 har målestasjonen i Helgeroa digitale data fra 1965. Den britiske databasen PSMSL, som samler havnivådata fra hele verden, oppgir data fra 1965 til 2025 for stasjonen. Ifølge PSMSL har Kartverket meldt at selve måleren synker med 0,22 millimeter i året, og dataene blir korrigert for dette. Vil du se hvordan vannstanden er akkurat nå, kan du finne Helgeroa på Kartverkets tjeneste «Se havnivå».

Hva du ser her i dag

Det meste av livet i Helgeroa samler seg rundt havna. Engelsk Wikipedia beskriver en stor og godt utstyrt båthavn med gjestehavn, restauranter ved sjøen og ferjekai for båtene over Langesundsfjorden. Om sommeren kommer mange turister med båt. Nesjarmonumentet står ved sjøen på brygga og er lett å finne. Ta deg tid til å gå rundt den høye steinen og se hvordan korset dukker opp når du står rett foran eller bak den.

Grensesteinen fra 1782 står ved oppkjøringen fra havna. Går du opp fra brygga, kommer du inn i den gamle bebyggelsen med smale gangveier, små trehus og Anjushuset like øst for havna. Husene er private, så vis hensyn.

SNL nevner Blokkebukta badestrand og campingplass like utenfor tettbebyggelsen. Nynorsk Wikipedia skriver at det er tre campingplasser i Helgeroa, og i 2008 nevnte Helgeroa Vel Blokkebukta, Omlidstranda og Torpevannet camping. Hvilke som er i drift i dag, bør du sjekke selv.

Vil du gå, kan du følge kyststien sørover mot Mølen og Nevlunghavn, eller nordover mot de stille restene etter industrien i Barkevik. Om sommeren kan du ta rutebåten ut til øyene eller helt over til Langesund, og slik gjøre den gamle reiseruten over fjorden selv.

Natur og landskap rundt

Helgeroa ligger der to ulike landskap møtes. Mot øst og nord ligger det flate, frodige jordbrukslandet i Brunlanes på innsiden av raet. Wikipedia skriver at Brunlanes har store og gode jordbruksarealer og blant annet er kjent for jordbærdyrking. Mot vest og sør ligger fjorden og havet. Langesundsfjorden markerer i geologisk forstand grensen mellom de gamle grunnfjellsbergartene i Bamble og de yngre bergartene i Oslofeltet, ifølge Wikipedia. Utenfor fjordgapet er havet flere hundre meter dypt, i den såkalte Langesundsrenna.

Mot nordvest ligger Mørjefjorden, en 4,5 kilometer lang fjordarm fra vestsiden av Mølen inn til Mørje. Den danner grensen mellom Larvik og Porsgrunn. Lenger inn i landet ligger Tvedalen med de store larvikittbruddene. På Mølen og langs kysten er det rikt fugleliv, særlig under trekket vår og høst.

Praktisk

Helgeroa kan besøkes hele året, men det er om sommeren det er mest liv på brygga, og det er da rutebåten går. Ifølge OpenStreetMap er det både korttids- og langtidsparkering ved Helgeroa brygge. Om sommeren kan det være trangt om plassen. Bussen og sykkelen er gode alternativer.

Den gamle bebyggelsen ligger i en bakke med smale gangveier. Ute på Mølen går du på store rullesteiner, og det krever godt fottøy. Gravrøysene på Mølen er automatisk fredete kulturminner, så ikke flytt på steinene. Hensyn til fuglelivet er også viktig, særlig i trekktiden.

Slik kommer du dit

Fra Larvik stasjon er det omtrent 14 kilometer med bil til brygga i Helgeroa, og turen tar rundt 18 minutter, ifølge ruting i OpenStreetMap. Buss linje 81 mot Nevlunghavn går fra Larvik stasjon til Helgeroa på rundt 24 minutter, ifølge VKTs rutetabell fra 1. juli 2026, omtrent én gang i timen midt på dagen og oftere morgen og ettermiddag. På sykkel er det omtrent 13 kilometer, og turen tar en knapp time. Til fots er det omtrent 14 kilometer, rundt tre timer. Du kjenner igjen Helgeroa på den lille havna med båtplasser og den høye, lyse steinen med et kors åpent mot himmelen ved sjøen. Fra brygga til Barkevika er det omtrent 2 kilometer, rundt en halvtime å gå.

Hvorfor stedet er verdt en tur

Helgeroa er en liten bygd, men den forteller en stor historie om hvordan folk reiste før det fantes broer og gode veier. Her sluttet veien langs raet, og her begynte reisen på sjøen. Tollere, loser, gjestgivere og roskyssfolk levde av at andre skulle videre. Senere kom dampskip, bilferje og til slutt sommerturister. Kildene er ikke enige om alt: når tollstedet kom, hvor gammelt Anjushuset er, når bilferja startet, og hvor slaget ved Nesjar egentlig sto. Men de er enige om det viktigste: I flere hundre år var dette stedet der landevei og sjø møttes.

Kilder

• Helgeroa, Nevlunghavn, Brunlanes, Barkevik og Nesjar – Store norske leksikon. Beliggenhet, tettstedet Helgeroa/Nevlunghavn, losstasjon, Blokkebukta, rutebåten, Brunlanes kommune, Barkevik og barkevikitt, slaget ved Nesjar (Claus Krag). Også SNL-artikkelen Fritzøe verk om masovnen i Barkevik.
• Plan for kulturminner og kulturmiljøer i Larvik kommune 2024–2040 (PDF) – Larvik kommune. Helgeroa som knutepunkt og endepunkt for Raveien, tolloppsyn, vertshus, trelast fra Halle og Dolven, folketellingen 1801, losing, vern (BEV_8, reguleringsplan, SEFRAK), Anjushuset, uthavnene, Barkevik. Planen bygger blant annet på Per Nyhus: Larvik A–Å og Hallgrim Høydal: Der landevei og sjø møtes – Helgeroa på 1800-tallet.
• Helgeroa's historie – Helgeroa Vel (arkivert i Wayback Machine 7. juni 2008). Navneforklaringer, folketall, folketellingen 1801, tømmer og trelast, toll, vertshus og kongebesøket 1685, veiene over Langangen, roskyss, dampskip, Lahela-ferjene, havneanlegget, butikker, gangveier og gamle hus.
• «Helgeroa – mellom land og sjø» – Stavernguiden (Nils Melau), med kilder fra bygdeboka for Brunlanes, Larvik A–Å og årboka Nesjar. Posten 1647–1800, tolloppsyn, folketellingen 1801, småbruk, ferja, Skjæløy II, potetfrakten, ysteriet og hermetikkfabrikken, pølsemakeriet, Anjushuset/Hasselhuset.
• Helgeroa (bokmål), Helgeroa (nynorsk) og Helgeroa (engelsk) – Wikipedia. Uttale, folketall, havna, ferjene, campingplasser, toll 1639, Christian 5., Nesjarmonumentet. Også Anjushuset, Slaget ved Nesjar, Mølen, Raet, Den jarlsbergske hovedvei, Laurvig Grevskab, Nevlunghavn, Brunlanes, Arøya, Langesundsfjorden og Mørjefjorden.
• Anjushuset – lokalhistoriewiki.no (lest via søkeresultat; nettstedet svarte ikke da vi prøvde å åpne det direkte).
• Barkevik – Vestfold fylkeskommune, kulturarv. Masovn og smie, trekull og malm, jernstøperiet, Fugløya, ishandelen, 300 arbeidere, nedleggelsen og vernestatus.
• Nesjar-monumentet i Helgeroa – Visit Stavern. Martin Kuhn, Nesjar 2016, avduking 29. juli 2016, utforming, mål, flåtenes størrelse, Værvågen. Også Nesjarmonumentet – Visit Vestfold.
• Nesjarmonumentet – Christine Dingens. Oppdragsgivere, konsept og mål.
• «– Dette er en nasjonal begivenhet» – Østlands-Posten (29. juli 2016), om avdukingen. Og «Grensesteiner» – Østlands-Posten, Larvik A–Å (grensesteinen fra 1782).
• Lahela (1937) og Lahela II (ex Masnedsund, 1928) – fjordfaehren.de. Og «LAHELA 3» og «LAHELA II» – Langesund og Omegns Sjømannsforening. Også fotografi av ferjeleiet, Telemark Museum/DigitaltMuseum.
• Rutetider øyhopping 2026 – Visit Telemark. Helgeroafergene Helgeroa–Langesund, stoppesteder, avganger og priser sommeren 2026.
• Harald Sohlberg – Norsk kunstnerleksikon (SNL). Motiver fra loshavnene på vestsiden av fjorden.
• The Norwegian Tide Gauge Network – Kartverket, nasjonal rapport til GLOSS (2015), og Data and Station Information for HELGEROA – PSMSL. Også Kartverkets Se havnivå.
• Rutetabell Larvik fra 1. juli 2026 – VKT. Linje 81 Nordbyen – Larvik – Nevlunghavn.
• OpenStreetMap – kart, parkering og ruting (Larvik stasjon–Helgeroa brygge omtrent 14 km med bil og 13 km på sykkel, brygga–Barkevika omtrent 2 km).
• Wikimedia Commons – bildene i artikkelen, se bildetekstene.

← Alle steder i Larvik · Steder · Til forsiden