Kamfjordkilen

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Kamfjordkilen er den innerste armen av Sandefjordsfjorden, der Vesterøya festes til byen. Den er ikke et monument og ikke et museum. Det er et arbeidsvann som ble boligvann: skipsverft, hvalfangstopplag, småbåthavn og en kyststi som kommunen nå vil binde tettere sammen med resten av indre fjord.

Hvor

Indre Sandefjordsfjord, mellom Grønli og Kamfjord / Vesterøyveien

Type

Fjordarm, småbåthavn og bynært turområde

Navn

Kil: smal vik eller bukt. Kamfjord etter gårdene Vestre og Østre Kamfjord

Koordinater

Omtrent 59°07′36″N 10°14′24″Ø (Sandefjord Motorbåtforening)

Kjent skipsbygging

Fra 1787; verven nevnt som kjølhalingssted i 1751

Kilenbrua

Bygd 1868–70

Adkomst

Ca. 20 min til fots fra stasjonen via Kilgata. Buss langs Vesterøyveien

Åpent

Hele året, utendørs. Promenaden Stub–Kilen er tilnærmet universelt utformet.

En arm som er blitt kortere

Sandefjordsfjorden er omtrent ni kilometer lang. Wikipedia på bokmål og den engelskspråklige artikkelen er enige om lengden. Innerst ligger byen. Mot øst, der Vesterøya begynner, bøyer vannet seg inn i en smalere arm. Den armen heter Kamfjordkilen. Sandefjords Historie forklarer navnet enkelt: kil betyr smal vik eller bukt. Området bærer preg av gammel sjøbunn, der sedimentene etter hvert har fulgt med opp.

Det er viktig å skille to ting som ofte blandes. Det ene er landhevingen etter siste istid, som har gjort hele Vestfoldkysten tørrere enn den var i vikingtiden. Det andre er at mennesker har fylt, broet og bygd i selve kilen i historisk tid. Det siste er godt dokumentert. Ragnvald Hansen skrev i Sandar Historielags hefte Kulturminner høsten 1984 at man før 1920 må tenke seg vannet langt innover mot Hegna. Kilenbrua ble først bygd i 1868–70. Veien fra dagens rundkjøring mot Kilen og Huvik kom senere. Kilgata er ny i denne sammenhengen. Vannet gikk ifølge Hansen helt opp til husene på sydsiden av Kamfjordgata, og dybden var større enn i dag.

Det første – et seilbart sund mellom Sandefjordsfjorden og Mefjorden i vikingtiden – er mer usikkert. Wikipedia uten kilde skriver at Vesterøya og Østerøya var ekte øyer på 800-tallet, slik at det var mulig å seile innaskjærs mellom Sandefjord og Tønsbergfjorden. Audun Tjomsland har i Sandefjords Blad 27. april 2022 argumentert for at vannspeilet da lå høyere, og at Gokstadskipet kunne ha seilt ut enten via Sandefjordsfjorden eller Mefjorden. Landheving i Vestfold er et etablert geologisk faktum. At det konkret var et seilbart sund akkurat ved Kamfjord, er en tolkning jeg ikke har funnet bekreftet i arkeologisk eller geologisk faglitteratur. Den hører hjemme i artikkelen som en påstand som går igjen lokalt, ikke som et fastslått funn.

To gårder og et navn

Kamfjord er eldre enn kilen som byrom. Vestre Kamfjord gård nevnes i Lorens Bergs bygdebok Sandeherred rundt år 1300. Det er Ragnvald Hansen som viser til Berg, og det samme gjentas på larship.no. Østre Kamfjord, skriver Sandefjords Historie, strekker seg fra Gokstad utover langs vestsiden av indre Mefjord. Gården ble delt i fire bruk i årene 1655–1720. Det er altså to sider av samme nes: Vestre mot Sandefjordsfjorden, Østre mot Mefjorden. Kilen ligger på vestsiden, mot byen.

Kamfjordgata på Grønli fikk navn etter gården i 1901. Den er omtrent 490 meter og går østover fra Kilgata og ut igjen i samme gate ved rundkjøringen ved Kilen. Kilgata selv går fra Brygga gjennom Grønli til rundkjøringen på Kamfjord, i et område som i lang tid har vært preget av næringsbygg. Grønli lå i Sandar og ble innlemmet i Sandefjord ved grenseendringene i 1889, sammen med blant annet Hjertnes. SNL bekrefter den utvidelsen.

Hovedbygningen på Vestre Kamfjord sto ferdig i 1854. Sandefjords Historie og Sandefjords Blad er enige om året. Christoffer – eller Christopher – Hvidt bodde der fra 1815 til han døde på gården 2. januar 1862, 82 år gammel. Navneformen varierer: Hansen skriver Kristoffer, lokalhistoriske oppslag og byens plassnavn bruker Christopher. Plassen i sentrum heter Christopher Hvidts plass. Sandefjord Lokalhistoriske Senter kaller ham en av byens store sønner, kjent for dyktighet og foretagsomhet. Det er en vurdering, ikke et mål. Det som er dokumentert, er at han var både gårdbruker, skipsbygger og reder.

Kamfjordverven

Hansen åpner heftet fra 1984 med å plassere verven blant 36 små og store skipsverver i Sandar og Sandefjord. Han viser til Haakon Hansen og Johan Knaps bok Seilskip i Sandefjord og Sandar, som peker ut Røedsverven, Kamfjordverven, Lahelleverven, Sandverven og Stubbverven som de som dominerte skutebyggingen på 1700- og 1800-tallet. Kamfjordverven lå ved grensen mot Huvik. I 1984 sto to bygninger igjen: et antatt seilmakerverksted og en smie.

Verven er nevnt som kjølhalingssted i 1751. Første kjente skute skal være bygd her i 1787: briggen St. Jørgen på omtrent 90 tonn, eier Vilhelm Hvidt i Sandefjord. Hansen skriver «skal være», og det er den presise formuleringen. Det var sønnen Kristoffer Hvidt som for alvor satte i gang skutebygging ved siden av gårdsbruket. I 1808 bygde han kaperskipene Mars og Odin, begge på omtrent 26 tonn. Mars ble tatt av engelskmennene på første tur. Hvidt bygde selv omtrent ti skuter til eget rederi.

Etter hvert kom nye bygninger og beddinger. Skutene ble større. I 1862 overtok Even A. Haughem både Vestre Kamfjord og verven. Da han døde i 1867, fortsatte sønnen Anton Andersen. Under disse to eierne ble det bygd mange skuter. I 1874 sto tre skuter samtidig på beddingene. Rundt 1890 gikk den store treskutebyggingen mot slutten. Hansen peker på at England og Tyskland gikk over til damp, og at skandinaviske redere kjøpte stål- og jernseilskip. Den største skuta Hansen nevner fra Kamfjord er barken Eira på 995 tonn, bygd i 1886 for Anton Andersen.

Så sent som i 1919 kom et lite oppsving. Hvalfangstpioneren Amandus Andresen, kjent for å ha bygd Hauanslottet og senere chilensk statsborger, fikk bygd barken Magellanes på 500 tonn på Kamfjord, med hjelpemotor. Hansen gjetter på at det var brødrene Thorvaldsen, som drev båtbyggeri på nabotomten i 1910–1922 og kom fra båtbyggerfamilien i Ormestadvika. Det er merket som gjetning i kilden, og skal leses slik.

Tallene over hva som ble bygd her, er ujevne. Hansen skriver at av 1146 navngitte skuter registrert i Sandefjord, oppgis 411 som bygd i distriktet. Av disse 411 er bare 140 registrert med byggestedet Sandar, uten navngitt verv. Av de 140 er det sikkert at mange er bygd på Kamfjord, i tillegg til de 36 Hansen sier man helt sikkert vet om. Det er altså et nedre anslag på 36 dokumenterte fartøy, og et ukjent tillegg.

De tre beddingene pekte i ulike retninger. Den ene lå mot Maurbekken, ved det som senere ble Grans Bryggeri. Den andre pekte mot Grønli, der Wierød og senere Brydeverven lå. Bedding nummer tre, antagelig den største, pekte mot vest og det som i dag er indre havneområde. En arbeidsbygning, opprinnelig på tre etasjer, ble i 1920-årene gjort om til to etasjer og åtte leiligheter for ansatte ved Framnæs. Den ble revet i juni 1977.

Arbeidsfolkene bodde sjelden på selve gården. Hansen skriver at det ikke fantes fradelte tomter eller egne hus på Vestre Kamfjord før etter 1900. Så sent som i 1890 var det bare 14–15 hus på Huvik og Vestre Rød. Mange måtte vandre opptil en mil eller mer til jobben. Arbeidsdagen kunne være fra klokken 05.00 til 19.30. Daglønnen i 1840 oppgir Hansen til 1,07–1,20 kroner for tømmermenn og seilmakere, 80 øre for vanlige arbeidere. Torsk, poteter og øl kostet øre. Det er samtidige priser, ikke nostalgi.

Fra seilskute til hvalbåt

I 1898 kjøpte Christen Christensen, kjent som Kommandøren og grunnlegger av A/S Framnæs Mek. Værksted, både verven og Kamfjord gård. Hansen skriver at Framnæs deretter eide hele strandlinjen fra Gonvik til Kamfjord. SNL plasserer Framnæs som etablert i 1878, da Christensen samlet flere mindre verksteder. Lokalhistoriewiki skriver at han også hadde kjøpt Kamfjordværven, og at selskapsstrukturen ble aksjeselskap i 1898. De to kildene beskriver altså samme år på ulike måter: Hansen som gårds- og vervkjøp, SNL som den etablerte verftsbedriften. Begge kan stemme. Kamfjord ble en del av et større anlegg, ikke lenger et frittstående treskuteverft.

Etter 1900 ble verven brukt som lager og, i den første hvalfangsttiden i sør, til bardevaskeri. Senere brukte A/S Thor Dahl, en samarbeidspartner av Framnæs, stedet til hvalbåtreparasjoner og utstyrslager. Det er denne fasen et Widerøe-skråfoto fra 1947 viser med all tydelighet: rekker av hvalbåter ligger fortøyd i indre havn, med Vesterøyveien og trehusbebyggelsen i forgrunnen og byen på motsatt side. Bildet er tatt av Fjellanger Widerøe og ligger hos Vestfoldmuseene. Commons plasserer synspunktet ved 59°07′29″N 10°14′08″Ø – altså i selve kilen, ikke ute i fjorden.

Et eldre fotografi, omtalt på Facebook-siden Det gamle Norge som «Sandefjord – Kamfjordkilen 1935 – 6 hvalbåter ligger i opplag», peker i samme retning, men bildeteksten er ikke etterprøvd mot et arkiv. Widerøe-bildet fra 1947 er den kilden som både viser og daterer opplaget. SNL minner om den større sammenhengen: etter at hvalen på Finnmarkskysten ble fredet i 1904, ble Sandefjord den ledende hvalfangstbyen fram til norsk fangst i Antarktis tok slutt i 1960-årene. Kilen var ikke selve verftet der de største kokerierne ble bygd – det var Framnæs lenger ute. Kilen var baksiden: lager, vask, reparasjon og vinterleie.

Sandefjord Motorbåtforening ble etablert i 1926 og ligger i dag innerst i kilen, med besøksadresse Vesterøyveien 9. Kommunens småbåthavnutredning plasserer foreningen nettopp der. Foreningen tar opp båter til vinteropplag i Kilen, med felles kranløft om høsten. Kommunen eier og forvalter også egne plasser; på kommunens oversikt over småbåthavner står Kilen oppført med 18 plasser. En brygge foreningen kaller Maxbo-brygga er midlertidig, fordi plassene forsvinner når utbyggingen av Maxbo-kvartalet starter. Det er et konkret spor etter at kilen fortsatt er i endring.

Da industrien ble bolig

I det tjuende århundret ble kilen et industri- og lagerlandskap. Kilgata og Kilen ble næringsområde. Sandefjords Blad har publisert bilder av hvordan området så ut før den store boligutbyggingen: småbåthavn og opplag innerst, næringsbygg mot Brødrene Berggreen. Selve artikkelen fra 15. juni 2019 er i hovedsak et bildegalleri; den dokumenterer at transformasjonen er nær nok til at folk husker den forrige kilen.

I 2001 behandlet bystyret en avtale der Kilen Brygge AS overtok kommunens grunneierposisjon for å bygge ut Kilen etter foreliggende planer. Det er første store boligfase, i ettertid kalt Kilen Brygge. Omtrent tjue år senere kom neste. I februar 2018 varslet AF Gruppen byggestart på Nye Kilen Brygge: første byggetrinn med 55 leiligheter, oppdragsgiver Kilen Utbygging 2 AS. Antall leiligheter i hele prosjektet varierer litt mellom kildene. Bygg.no skriver 134, en prosjektomtale 139, og en svensk pressemelding 136. Forskjellen er liten, men den er der. Bygg.no oppgir at husene er bygd etter TEK10 og tilkoblet fjernvarme. Estate Nyheter skrev i juni 2025 at Kilenområdet har varierende byggehøyder fra fire til fem etasjer, pluss ett høyhus på tolv, og at prosjektet Kilentunet innerst i havna avslutter denne boligrekken.

Utbyggingen har møtt motstand. 25. februar 2005 skrev NRK at Kilengruppa i Sandefjord hadde samlet inn nok underskrifter til å få utbyggingsplanene politisk behandlet på nytt. I 2022 skrev Audun Tjomsland i Sandefjords Blad at en underskriftskampanje mot høyhus i bryggekanten fikk 1 174 underskrifter. Innlegget er merket som mening. Tallet på underskrifter er Tjomslands eget. Han argumenterte for at plattinger foran høyhusene måtte være åpne for alle, og at kommunen burde bruke kilens historie i stedet for å stenge strandsonen. Det er en politisk posisjon. Det dokumenterte er at allmennhetens adgang til sjøen har vært et stridstema her i minst to tiår.

Promenaden og planen som ikke er ferdig

Sandefjord kommune beskriver Fjordpromenaden innerst i Sandefjordsfjorden som knyttet til Badeparken og sentrum. Strekningen mellom Kilen og Stub er 2,5 kilometer og tilnærmet universelt utformet. Den er merket som tursti og inngår i rundløyper. Langs den finnes benker, griller, aktivitetsanlegg, skulpturer, parkanlegg, toaletter, parkeringsplasser, serveringssteder, forretninger, gjestehavn og bobilhavn. Kartleggingen av universell utforming kommer fra Vestfold og Telemark fylkeskommunes rapport om sentrumsnære turveier fra 2022.

Det er denne strekningen de fleste møter først: asfalt og grus langs sjøen, småbåter innenfor moloene, boligblokker der det sto lager. Kamfjordkilen selv er den innerste delen, der vannet smalner og bryggene ligger tettere. Kommunens bilder fra planarbeidet viser vinteris, brøytet gangvei, fiskemottak og boligblokk i samme bilde. Det er et presist portrett. Kilen er både friområde og naboens hage.

Kommunen har startet et langsiktig planarbeid kalt PLART – plan for rekreasjon og tilgjengelighet i indre del av Sandefjordsfjorden. Målet er å sikre hjemmelsgrunnlag for rekreasjon og tilgjengelighet ved sjøen innenfor Tranga, inkludert kyststi. Kamfjordkilen er delområde E. Varsel om oppstart ble sendt på nytt, med frist for innspill 23. februar 2026. Det var åpen kontordag på biblioteket 28. januar 2026. Kommunen understreker at arbeidet er langsiktig, og at hvert delområde får egne frister. Vestfold fylkeskommune har i sin strategi for byrom i Sandefjord plassert Kamfjordkilen i virkeområde 3, med promenade langs fjorden og flere mindre byrom og aktivitetsområder. Sandefjords Blad skrev 22. september 2017 at konsulenter så for seg bydelsparker på Stub og i Kamfjordkilen, med åpnet sjøfront og fortsatt fortetting. Det som er vedtatt, og det som er tegnet, er ikke det samme. PLART er hjemmelen kommunen selv sier den trenger.

Hva man ser og kan gjøre

Start i sentrum, ved Brygga eller Badeparken, og følg sjøen østover. Kilgata og Fjordpromenaden leder inn mot rundkjøringen på Kamfjord. Derfra kan man gå rundt kilen på gangvei, se inn mot fiskemottak og småbåthavn, og fortsette ut Vesterøyveien. Motorbåtforeningens anlegg ligger innerst. Om vinteren tas båter på land. Om sommeren er vannet fullt av joller og fritidsbåter. Sankthansaften arrangerer foreningen kortesje; i 2026 med hvalbåten Southern Actor som ledende båt. Det er et presist bilde av stedet: en museumshvalbåt som seiler inn i den kilen der slike båter en gang lå i opplag.

Selve verven er borte. Hansen skrev allerede i 1984 at man kan lure på hvordan det lot seg gjøre å bygge skuter på opptil 1 000 tonn her. Svaret ligger i det tapte vannspeilet. Der det i dag er vei, parkeringsplass og næringsbygg, sto det vann. Der det står boligblokker, lå bedding og lager. Vestre Kamfjord gård står fortsatt oppe i skråningen, med hovedhus fra 1854. I 2022 protesterte naboer mot nybygg tett på gårdsplassen. Gården er altså ikke et friluftsmuseum, men et hus i et villastrøk som fortettes.

Det er få skilt som forteller denne historien. Den som kommer uten å ha lest, ser en vanlig norsk småbåthavn: flytebrygger, master, en kiosk eller et naust, is om vinteren, måker hele året. Med Hansen, Hvidt og Christensen i hodet blir det noe annet. Da er kilen et av de stedene der Sandefjords tre store næringer – jordbruk, seilskipsfart og hvalfangst – har ligget oppå hverandre i samme slukten.

Natur og byrom

Kilen er skjermet. Det er derfor den har vært verft, opplag og småbåthavn. Ytre Sandefjordsfjord kan ta sjø i sønnavær; innerst er vannet ofte speilblankt. Kommunens vinterbilder viser is og brøytet gangvei i samme motiv. Kamfjordåsen og skogen bak Vestre Kamfjord gir lesiden. Mot vest åpner fjorden seg mot sentrum, rådhuset og Badeparken. Mot øst, over neset, ligger Mefjorden. Avstanden mellom de to fjordene er kort. Det er derfor spørsmålet om et gammelt sund har festet seg.

Byrommet er sammensatt. Innerst: båthavn og gangvei. Utover: boligblokker med plattinger mot sjøen, noen åpne, noen omstridt private. Så næringsbygg, Maxbo-kvartalet som skal bygges om, og rundkjøringen der Kilgata, Kamfjordgata og Vesterøyveien møtes. Fylkeskommunen kaller det transformasjonsområde. For den som går, er det en overgang: fra park og monument i sentrum til en kilen der folk bor, vasker båten og handler trelast.

Fuglelivet er det vanlige for en indre fjordarm: måker, andefugl om vinteren, av og til fiskemåke på isen. Jeg har ikke funnet at kilen er eget naturreservat. Akersvannet, som SNL nevner som vernet, ligger et annet sted i kommunen. Her er hensynet et annet: strandsonen, støy fra båter, og at fortettingen ikke stenger siktlinjen mot vannet.

Praktisk

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Til fots tar det omtrent 20 minutter: Jernbanealleen mot sjøen, østover langs brygga og inn Kilgata til rundkjøringen der Kilgata, Kamfjordgata og Vesterøyveien møtes. Der åpner den indre kilen seg med småbåthavn og gangvei. Alternativet via Fjordpromenaden (Stub–Kilen, 2,5 kilometer) tar lenger, rundt en halvtime, og er tilnærmet rullestolvennlig. Med bil er det noen minutter øst for indre havn. Selve runden rundt kilen har noen smalere partier og kan være glatt om vinteren når det er is på sjøen og slaps på veien.

Buss går langs Vesterøyveien. Vestfold Kollektivtrafikk har historisk kjørt linje 168 mot Vøra; fra 1. juli 2026 er rutetabellen lagt om til linjene 700 (Sandefjord–Vardenveien–Vesterøya skole) og 701 (Sandefjord–Framnes–Vesterøya skole). Holdeplasser skifter navn og trasé. Sjekk vkt.no eller appen VKT Reise før du drar. Parkeringsplasser finnes ved Kilen og langs næringsområdet; de er ikke et eget turområdeparkeringssystem med skilting som på Folehavna.

Stedet er åpent hele året. Det er toaletter og servering langs promenaden mot sentrum, ikke nødvendigvis innerst i kilen. Båtplasser er forbeholdt medlemmer og leietakere. Gå på gangveien, ikke ut på private brygger og plattinger uten at det er merket som offentlig. Det er nettopp denne grensen Tjomsland og andre har debattert. Allemannsretten gjelder i utmark og i strandsonen, men en flytebrygge i en småbåthavn er ikke utmark.

Om du kommer med egen båt: Sandefjord Motorbåtforening tar i mot henvendelser om plass etter ansiennitet. Kommunen har 18 plasser i Kilen. Gjestehavn ligger lenger vest, mot sentrum. Vannet er grunt innerst. Hansen minner om at det en gang var dypere. Det er det ikke lenger.

Hvorfor kilen tåler en lang tur

Kamfjordkilen er ikke Sandefjords mest berømte sted. Gokstadhaugen, Hvalfangstmuseet og Folehavna har den rollen. Likevel er det her byens arbeid har ligget tettest på vannet, lengst. En gård fra middelalderen. En verv som bygde kapere i 1808 og en bark på nesten tusen tonn i 1886. Et kjøp i 1898 som bandt kilen til Framnæs. Hvalbåter på rekke i 1947. En motorbåtforening fra 1926. Så boligblokker, underskrifter og en kommuneplan som ennå ikke er ferdig.

Det er også et sted der etterkrigstidens valg er synlige. Oddane fort i Larvik ble bevart som kystfort. Folehavna ble sikret. Kilen ble bygget. Debatten om høyhus og stengte plattinger er en del av historien like mye som Kristoffer Hvidt og de 36 dokumenterte skutene. En indre fjordarm er nær nok til at noen husker den som industri, og tett nok på bolig til at barna som sykler på gangveien, trenger å få fortalt at vannet en gang sto der asfalten ligger.

Kom en hverdag i mars hvis du vil ha is og tomme brygger. Kom i juni hvis du vil ha båtliv og eikegrønt i skråningen bak Vestre Kamfjord. Ta med det du nettopp har lest, og la kilen peke innover, ikke utover. Det var derfor den ble brukt.

Kilder

• Hansen, Ragnvald: «Kamfjordverven». Kulturminner, gruppe 10.1, Sandar Historielag, høsten 1984. Tilgjengelig via slektsdata.no.
• Hansen, Haakon: Skipsverver i Sandar og Sandefjord. Sandefjord 1961.
• Hansen, Haakon og Johan Knap: Seilskip i Sandar og Sandefjord. Sandefjord 1962.
• Hougen, Knut: Sandefjords historie I–II. Oslo 1928–1932.
• Berg, Lorens: Sandeherred. En bygdebok. Sitert hos Hansen 1984 for Vestre Kamfjord rundt år 1300.
• Detaljregulering Kamfjordkilen (delområde E) – Sandefjord kommune / PLART.
• Fjordpromenaden – Sandefjordsfjorden – Sandefjord kommune.
• Oversikt båthavner inklusive planstatus – Sandefjord kommune.
• Sandefjord Motorbåtforening – etablert 1926, Vesterøyveien 9.
• Sandefjord – Store norske leksikon.
• Framnæs Mek. Værksted – Store norske leksikon.
• Sandefjordsfjorden og Vesterøya – Wikipedia (bokmål). Merk at påstanden om seilbart sund på 800-tallet står uten kilde.
• Kilgata og Kamfjordlia – lokalhistoriewiki.no.
• Kamfjordgata og Gårdsbruk Kamfjord Vestre – Sandefjords Historie.
• Omkamp om Kamfjordkilen – NRK Vestfold og Telemark, 25. februar 2005.
• Tjomsland, Audun: «Fjorden er for alle» – Sandefjords Blad, 27. april 2022 (debatt).
• Byggestart på Nye Kilen Brygge – AF Gruppen / NTB, 5. februar 2018.
• Nye Kilen Brygge – Bygg.no.
• Rutetabeller Sandefjord – Vestfold Kollektivtrafikk.
• Sandefjord harbour – Wikimedia Commons.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden