Hvalfangstmonumentet

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Hvalfangstmonumentet er Sandefjords mest kjente offentlige skulptur. Det ble innviet i indre havn 23. juni 1960, på byens 115-årsdag, som gave fra konsul Lars Christensen og hans selskaper. Billedhuggeren Knut Steen vant konkurransen i 1953. Anlegget er mer enn selve bronsen: fontene, steinplatå formet som kompassrose, granittrelieffer fra den moderne hvalfangsten, og et smijernsgjerde. Store norske leksikon kaller det et hovedverk i moderne norsk skulptur og byens bumerke. I 2016 ble motivet – fangstmannen med hevet harpun – kommunevåpen for den sammenslåtte kommunen.

Hvor

Rundkjøringen der Jernbanealleen møter Strandpromenaden, 3208 Sandefjord

Type

Monumental skulpturgruppe med fontene og platå

Kunstner

Knut Steen (1924–2011), med Alf Bjorhusdal som assistent

Innviet

23. juni 1960 (sankthansaften, byens 115-årsdag)

Giver

Konsul Lars Christensen, A/S Thor Dahl og Framnæs Mek. Værksted

Koordinater

59°07′39″N 10°13′32″Ø

Adkomst

Omtrent 10 min til fots fra stasjonen ned Jernbanealleen. Holdeplass Hjertnespromenaden

Åpent

Hele året utendørs. Fontenen tømmes i kulde og ved vedlikehold

Aksen som ender i fjorden

Etter bybrannen i 1900 fikk Sandefjord sentrum en ny regulering. Store norske leksikon beskriver Jernbanealleen som en av byens hovedakser, trukket fra jernbanestasjonen ned til indre havn. I den sørøstlige kanten av Badeparken, der alléen møter Strandpromenaden, ligger monumentet midt i en rundkjøring. Fra platået ser man Park Hotel (reist 1959 som Hvalfangstens Hus, tegnet av Arnstein Arneberg), Badeparken mot Hjertnes, ferjekaia mot øst og Tivolitomtas parkeringsplass like ved. Stedet er altså ikke en avstikker. Det er der byen vender seg mot sjøen.

Navnet Strandpromenaden ble vedtatt av bystyret i 1952, ifølge den lokale oversikten på sandefjordshistorie.no. Katalogen her bruker Hjertnespromenaden om samme kyststripe ved parken og kulturhuset. Uansett gatenavn: monumentet sitter i krysset, omgitt av biltrafikk, gress, benker og trapper opp på steinringen.

Hva skulpturen viser

Den sentrale gruppen er støpt i bronse. Flere uavhengige kilder, blant dem Visit Vestfold, Sandefjords Blad og Wikipedia, oppgir vekten til 26 tonn. Norsk kunstnerleksikon beskriver motivet slik: en smekker fangstbåt løftet av en hvalfinne; fire stiliserte mennesker ror, én styrer, og i baugen står en person med tradisjonell hvalharpun, klar til kast. Fotografier av verket stemmer med den tellingen: seks figurer, ikke fire, som den engelskspråklige Wikipedia-artikkelen har forenklet det til.

Kontrasten er bevisst. Hovedmotivet er gammeldags fangst i åpen båt, «det lille menneske med enkle fangstredskap» satt mot den veldige hvalen, som Norsk kunstnerleksikon formulerer det. Rundt fontenen er det hugd stiliserte relieffer i granitt fra den moderne hvalfangsten – kokerier, hvalbåter og industrielt arbeid. Steen hentet altså motiver fra to tidsaldre i samme anlegg. Vannet i bassenget er en del av komposisjonen. Søylene er regulert i forskjellig høyde, slik at bronse, stein og sprut leses sammen. Bassenget har 128 undervannslyskastere.

Platået er formet som en kompassrose og følger himmelretningene, ifølge Sandefjords Blad ved 50-årsjubileet i 2011. Sandefjordshistorie.no skriver at baugen, når den lange viseren står på 12, skal peke rett nord. Anlegget er bygd for å dreie sakte om sin egen akse. Maskinrommet under monumentet, med elektronisk styring av fontene og lys, kom inn sent i prosjektet etter forslag fra sivilingeniør Erling Corneliussen, forteller tidligere rådmann Finn Sandberg, som selv deltok i arbeidet. Sandefjordshistorie.no oppgir at omdreiningen fra 21. juni 1995 var én gang i timen, mot hver fjerde time de første årene. Visit Vestfold beskriver fortsatt at monumentet roterer. Hvor jevnt dreiemekanismen går til enhver tid, er en drifts sak; fontenen tømmes i kuldeperioder og ved vedlikehold.

Byen monumentet skulle hedre

Sandefjords økonomiske 1900-tall er vanskelig å skille fra storhvalfangsten. Kommunen skriver at selfangst og hvalfangst fra Sandefjord-skuter i Nordishavet og langs Finnmarkskysten tok til fra midten av 1800-tallet. Visit Vestfold daterer utrustningen av hvalbåten Haabet til Finnmark til 1881. I 1905 sendte Christen Christensen den første ekspedisjonen fra Sandefjord til Sydishavet, med kokeri og hvalbåter. Mellom 1905 og 1914 ble det ifølge kommunen startet 25 hvalfangstselskaper i byen. Mot slutten av 1920-årene hadde Sandefjord en flåte på 15 kokerier og over 90 hvalbåter.

Høydepunktet kom tidlig i 1950-årene. Visit Vestfold og Visit Norway oppgir at så mange som 2 800 mann fra distriktet hadde hyre i 1954 – på hvalbåt, flytende kokeri i Sørishavet eller landstasjon i Antarktis. Samtidig var bestandene i sør allerede i ferd med å bryte sammen. Kommunen skriver at næringen selv la om mot tankfart, at stadig færre ekspedisjoner gikk sydover utover 1960-tallet, og at sesongen 1967–68 ble den siste for Sandefjords del. Monumentet ble altså tenkt ut nær toppen, og innviet mens næringen var på hell. Det er et tidsforhold, ikke en påstand om hva Steen eller giverne «egentlig» mente.

Lars Christensen (1884–1965), sønn av Christen Christensen, ledet A/S Thor Dahl, flere hvalfangstselskaper og Framnæs Mekaniske Værksted. Allerede i 1917 ga han byen Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum. Store norske leksikon regner senere Hvalfangstmonumentet og Olavskapellet blant gavene hjembyen fikk av ham. Han var dansk visekonsul i Sandefjord fra 1909 og konsul fra 1937. Monumentet står i samme gavekjede som museet: en reder som finansierte byens fortelling om sin egen næring.

Konkurransen i 1953

Finn Sandberg, rådmann i Sandefjord gjennom mange år og selv involvert i prosjektet, skrev beretningen som Sandar historielag senere trykket. Den sto først i Sandefjords Blad 21. januar 1989. Ifølge Sandberg ga hvalfangstrederne tidlig i 1953 uttrykk for ønske om et monument over næringen som hadde betydd så mye for stedet – og det fantes allerede en frykt for at fangsten en dag måtte opphøre. Lars Christensen var pådriver. Opprinnelig tenkte man seg skulpturen på trekanten utenfor det som da var Hvalfangstens Hus, Thor Dahl-bygget. Kommunen hadde fått tilskudd fra Thor Dahl-selskapene til å rive den gamle gården der blant annet Havnecafeen holdt til. Det ble bevilget 50 000 kroner til konkurransen, og det var antydet 150 000 kroner til utførelsen.

Flere enn 100 billedhuggere leverte utkast. De ble stilt ut i spisesalen på Sandefjord bad. Juryen var arkitekt Arnstein Arneberg, professor Per Palle Storm fra Statens kunstakademi, billedhugger Hans Jacob Meyer og ordfører Frithjof Bøe. Den 12. november 1953 foreslo juryen Knut Steens utkast, skriver sandefjordshistorie.no. Steen var født 19. november 1924 og dermed 28 år, på vei mot 29. Sandberg kaller ham 29. En eldre tekst på sandefjordshistorie.no har et sted skrevet at han var 20; det stemmer ikke med fødselsåret og konkurranseåret. Han hadde allerede levert monument over Fredrik Paasche i Universitetshagen (1950) og Rudolf Nilsen i Oslo (avduket 1953), og Nasjonalgalleriet hadde kjøpt arbeider av ham.

Utkastet lot seg ikke bygge for 150 000 kroner. Sandberg beskriver et møte der flere givere var i ferd med å skrinlegge saken. Christensen tilbød da at hans selskaper kunne dekke alle utgifter. Dermed gikk prosjektet videre. På grunn av oppgavens omfang og Steens alder ønsket Christensen Per Palle Storm som konsulent. Kontrakt med Steen ble inngått sent i 1953, med fast sum, månedlige rater gjennom kommunen, og forutsetning om ferdigstillelse innen fem år. Storm, som hadde vært Steens lærer, regnet ham ifølge Sandberg blant sine beste elever.

Syv år, et voksende anlegg

Steen reiste først til Italia for impulser. Store norske leksikon (Norsk biografisk leksikon) skriver at arbeidet pågikk kontinuerlig fra 1953 til 1960, mens prosjektet gradvis vokste i dristighet, og at kunstneren tidlig flyttet til et småbruk ved Sandefjord. Norsk kunstnerleksikon plasserer virkestedet på Østerøya. Han var gift med kunsthåndverker Inger Dag fra 1957. Som ung hadde han tuberkulose og gjennomgikk en stor lungeoperasjon i 1951.

Sandberg skriver at utkastet bare var en sped begynnelse. Ideen med fangstbåten, mannskapet og harpunéren på hvalrumpa sto fast. Den ideen skal Steen ha fått etter et bilde i Hvalfangstmuseet. Båten er ifølge Sandberg en tilnærmet kopi av den rekonstruerte lettbåten fra Gokstadfunnet. De største endringene fra skisse til ferdig verk var to: harpunéren kom til å stå oppreist i baugen med harpun og line over hodet, der han i utkastet stakk spydet i hvalen; og mennene ved årene, etter at oljehyre og sydvest var tatt av, endte som stiliserte skikkelser. Kommunen stilte det gamle provianteringslageret på brygga – senere Fix malingfabrikk – til atelier. Der fikk den store kavaletten og båten plass. Billedhugger Alf Bjorhusdal, venn av Steen fra akademiet, ble den faste hjelperen. Sandefjords Blad oppgir ham som assistent også i 2011.

Tidsskjemaet sprakk. Tidlig i 1958 var lite igjen av kontraktsummen, og modelleringen var ikke ferdig. Christensen lot arbeidet fortsette uten annen tidsgrense enn «snarest mulig», med fast månedslønn. Deretter vokste anlegget ut over selve skulpturen: steinplatå med kompassrose og basseng, gjerde i granitt og jern med motiver fra hvalfangst og dyreliv, maskinrom for rotasjon, fontene og lys. Spesialarbeidere fra Vigelandsanlegget i Oslo satte stein. Skulpturene i steingjerdet ble hugget i Tjølling. Smijernet kom fra Kunstsmia i Sandefjord. Sivilingeniør Kristian Hjellnes i Oslo var konsulent for grunnarbeidene. Fyllingen i den nye rundkjøringen Jernbanealleen–Strandpromenaden var dårlig utgangspunkt for mer enn 20 tonn, skriver Sandberg.

Plasseringen hang sammen med Park Hotel. Hvalfangstens Hus sto ferdig i desember 1959. Arneberg hadde opprinnelig tenkt hotellet på tomten nedenfor Folkets Hus; etter riving av Sosietetsbygningen fikk det ny tomt, og monumentet ble lagt i rundkjøringen foran – ikke på trekanten ved Thor Dahl-gården som først var tenkt.

Støpt i København, innviet i sankthansvær

Støpingen var for stor for norske verksteder. Oppdraget gikk til Rasmussens kongelige hofstøberi i København, etter at seniorsjefen hadde sett leirmodellen i Sandefjord. På ettervinteren 1960 reiste Sandberg, Steen og Storm til støperiet. Gipsen var avløst av bronse. Anlegget ble fraktet i tilpassede seksjoner og satt sammen av støperiets egne folk. Vektene måtte finjusteres for at gruppen skulle balansere på dreieskiven. Kommunens ingeniørvesen hjalp til i mai og juni. Halen ble slanket for å få riktig vektfordeling. Sandberg forteller at avskavet kobber skal ha blitt til en hane på taket av byskolens leskur, et sidestykke Bjorhusdal arbeidet med.

Regningen endte ifølge Sandberg på vel 1,7 millioner kroner, pluss et par hundre tusen i kommunale avslutningsarbeider. Sandefjordshistorie.no gjentar 1,7 millioner og omregner selv beløpet til rundt 16,7 millioner 2003-kroner. Begge tallene ligger langt over de første 150 000.

Sankthansaften 1960, byens egen fødselsdag, ble monumentet overlevert i godt sommervær. Christensen talte, trykket på knappen for fontenen og ga anlegget til kommunen. Ordfører Hansen-Just takket offisielt. Sandberg holdt en hyldest til Christensen-familien. Kommunen inviterte til lunsj i Park Hotel, der Steen og medarbeiderne ble hyllet. Ingrid og Lars Christensen holdt deretter midtsommerfest på Yxney. Dagen etter skrev Sandefjords Blad i en leder at monumentet ville bli en turistattraksjon, gjengitt på sandefjordshistorie.no.

Konkurransen ga byen mer enn ett verk. Sandberg nevner at Odd Hilts detalj av forslaget «Fortuna», som fikk tredjepremie, ble kommunens gave til Sjøfartsmuseet da Christensen i 1957 donerte den restaurerte museumsbygningen. Steen selv leverte senere relieffet Okeanos døtre til Hjertnes (1975). I 2009 åpnet skulpturparken på Midtåsen, Anders Jahres tidligere eiendom, med flere av Steens arbeider. Han døde i Sandefjord 22. september 2011. I 2008 var han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Bumerke, kommunevåpen og et omstridt minne

I 2016, da Sandefjord, Andebu og Stokke skulle slås sammen, ble monumentets fangstmann valgt som motiv for det nye kommunevåpenet. Kommunen kaller det «Mot og Styrke», sort på gull. Den heraldiske beskrivelsen, fastsatt ved kongelig resolusjon 9. september 2016, lyder: «I gull i en oppvoksende båt en hvalfanger med hevet harpun, alt i svart.» Forslaget kom opprinnelig fra Erik Rastad i Sandefjord og ble justert av heraldiker Jan Eide. Kommunen har avtale med Knut Steens familie om bruk av motivet. Fellesnemnda vedtok våpenet 24. mai 2016. Riksarkivet godkjente det etter en runde der ordet «oppstigende» i blasoneringen ble erstattet med «oppvoksende».

Det er dokumentert at fangstmannen skulle samle tre kommuner som alle hadde hatt befatning med hvalfangsten. Det er like dokumentert at internasjonal hvalfangst i ettertid er vurdert annerledes enn i 1953 og 1960: overbeskatning, internasjonale forbud, og et museum som i dag også handler om økologi og forvaltning. Monumentet endrer ikke inskripsjon av den grunn. Det står der det ble satt, som heder til dem som bygde den pelagiske fangsten. Hvordan man leser hederen – som yrkesstolthet, som tidstypisk næringsmonument, eller som et verk som også viser hvor lite mennesket er mot dyret det jager – er tolkning. Steens valg av den gamle åpne båten, ikke en moderne hvalbåt med granatharpun, er derimot et faktum i formen.

Anlegget krever stell. Sandefjords Blad skrev 29. april 2025 at bassenget var tappet, at et arbeidslag sto med høytrykksspyler, og at kommunen varslet ferdig vedlikehold før 17. mai. Fontene uten vann er derfor ikke et varig tap, men en sesong- og vedlikeholdstilstand. Den som kommer i november, slik Andrzej Otrębskis fotografier viser, kan møte et tomt basseng og løv i bunnen. Den som kommer i juni, kan møte sprut.

Byrommet rundt

Badeparken ligger like nordvest, anlagt for kurgjestene og fortsatt byens gresslette mot fjorden. Hjertnes kulturhus og rådhuset, innviet 1975, vender mot den samme parken. Park Hotel, i rød tegl med klokke, var nytt da monumentet kom; de to hører sammen i etterkrigsbyens ansikt mot havna. Øst for rundkjøringen ligger ferjekaia. Hvalfangstmuseet i Museumsgaten er en kort spasertur unna; om sommeren ligger hvalbåten Southern Actor på museumsbrygga. Tivolitomta, parkeringsplassen mellom monumentet, ferja og torget, har vært gjenstand for byutviklingsdebatt i flere tiår. I april 2025 vedtok kommunestyret at det kan bygges en høyblokk der, med bibliotek, kulturskole, leiligheter og parkering under bakken, skrev NRK. Utfallet av det vedtaket vil endre bakgrunnen monumentet ses mot, men ikke selve anlegget.

Gjerdet rundt platået er verdt å se like nøye som bronsegruppen. Sandberg regnet granitt- og jernarbeidet som fremragende kunstverk alene. I 1965-fotografiet fra Nasjonalbiblioteket ses smijern med fisk- og hvalformer, og steinleggingen i kompassmønster. Relieffene i granitt viser den industrielle fangsten som båtgruppen selv ikke viser. Gå en runde. Les relieffene. Se hvordan baugen peker, og om gruppen har flyttet seg siden sist.

Å være der

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Gå Jernbanealleen sørover mot fjorden; strekningen er omtrent 700–800 meter og tar rundt ti minutter i rolig gange. Når alléen ender og du ser bronsebåten i rundkjøringen, med Park Hotel til høyre og Badeparken til venstre, er du framme. Bruk gangfeltet. Holdeplassen Hjertnespromenaden ligger ved det samme krysset. Med bil er det parkering på Tivolitomta like ved, og flere anlegg i sentrum; regn noen minutter fra stasjonen gjennom byen. Monumentet kjennetegnes på den skrå båten over hvalfinnen og den runde steinringen med trapper.

Anlegget er utendørs og gratis hele året. Platået har trapper; den som ikke vil eller kan gå opp, ser gruppen godt fra fortauet og parken. Rundkjøringen har biltrafikk; hold barn innenfor gjerdet og kryss bare i gangfelt. Fontenen går i sesong og stanses ved frost og vedlikehold. Toalett finnes ikke på selve platået, men i nærliggende publikumsbygg og ved kulturhuset. Benker står rundt ringen. Visit Vestfold anbefaler å sette seg og følge dreiningen – det forutsetter at mekanismen er i drift den dagen.

Ta med det du har lest om vekten, de seks figurene og de to tidsaldrene i relieff og bronse. Da blir rundkjøringen noe annet enn et sted man kjører rundt. Den blir et ferdig anlegg: konkurranse, atelier på brygga, støperi i København, en reder som dekket en regning som sprengte rammen, og en by som senere tegnet fangstmannen inn i kommunevåpenet.

Hvorfor stedet tåler en lang tur

Mange norske byer har et sjømannsmonument. Få har et anlegg av denne størrelsen, med fontene, dreieskive og et platå som er en del av byens hovedakse. Steen var ikke fylt tretti da han vant. Han brukte syv år. Christensen betalte. Kommunen fikk et landemerke som fortsatt er det første mange ser når de kommer ned mot havna.

Det er også et sted der ettertidens lesning er synlig uten at bronse er skiftet ut. I 1960 var det en heder til pionerene for pelagisk fangst. I 2016 ble den samme fangstmannen merke for en ny, større kommune. Museet noen kvartaler unna forteller både om fangsten og om hvalen. De tre hører sammen: museum, skute og monument. Ingen av dem er nøytrale. Alle tre er konkrete. Stå i gangfeltet, se baugen mot himmelen, og ta inn at denne gruppen veier 26 tonn og likevel ser ut til å sveve på en finne.

Kilder

• «Hvalfangstmonumentet» – Wikipedia (bokmål). Koordinater, vekt, innvielsesdato; engelsk Wikipedia forenkler antall figurer.
• Hvalfangstmonumentet – lokalhistoriewiki.no.
• Finn Sandberg: «Hvalfangstmonumentet», først i Sandefjords Blad 21. januar 1989, senere i Sandar historielags Kulturminner, gruppe 1.2, vår 2001. Tilgjengelig via arkivert utgave.
• Hvalfangstmonumentet – sandefjordshistorie.no (Lardex). Merk at én passasje feilaktig oppgir Steens alder til 20 år i 1953.
• Knut Steen – Norsk kunstnerleksikon / Store norske leksikon. Beskrivelse av figurer, relieffer og arbeidsår.
• Knut Steen – Norsk biografisk leksikon. Monumentet som hovedverk og bumerke.
• Lars Christensen – Store norske leksikon.
• Sandefjord – Store norske leksikon. Jernbanealleen som akse mellom stasjon og monument.
• Hvalfangstmonumentet – Visit Vestfold. Også som kilde til Visit Norway.
• The Whaling Monument – Visit Norway.
• Kommunevåpen – Sandefjord kommune.
• Godkjenning av våpen og flagg for Sandefjord kommune – Lovdata, FOR-2016-09-09-1041.
• Nytt kommunevåpen for nye Sandefjord kommune – Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 9. september 2016.
• Historiske Sandefjord – Sandefjord kommune, om hvalfangstperioden og siste sesong 1967–68.
• «Hvalfangstmonumentet» – Sandefjords Blad, 8. juni 2011 (50 år).
• Vedlikehold av monumentet – Sandefjords Blad, 29. april 2025.
• Knut Steen 100 år – Sandefjord Lokalhistoriske Senter, 17. november 2024.
• Hvalfangstmonumentet – Wikimedia Commons.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden