Sandar prestegård

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Sandar prestegård er ikke et museum, og den er ikke byens mest fotograferte fasade. Den er likevel et av de stedene der Sandefjords historie ligger tettest: kirkested fra middelalderen, prestegård for Sandeherred, embetsbolig for salmedikteren Landstad, og fra 1910-tallet administrasjonshus for herredskommunen Sandar. Vestfold fylkeskommune regner kirkestedet – kirke, tidligere herredshus, menighetshus og Landstads plass – som et kulturmiljø med nasjonal og regional verdi. Huset brukes i dag av kommunen. Det man kommer for å se, ligger utenfor: treverket, kirkebakken, statuen i rundkjøringen og avstanden på noen titalls meter mellom prestens dør og kirkedøren.

Hvor

Sandar herredshus 1–3, ved Landstads plass og Sandar kirke, 3216 Sandefjord

Type

Tidligere prestegård og herredshus; del av kulturmiljøet Sandar kirkested

Nåværende hovedbygning

Oppført 1847–48, tømmer i to etasjer med valmet skifertak

Gården først omtalt

Lokalhistoriewiki oppgir 1386. Vestfold fylkeskommune knytter Sandar gård også til Sverres saga.

Koordinater

59°08′02″N 10°13′38″Ø (Landstads plass, like ved tunet)

Adkomst

Omtrent 800 meter, rundt ti minutter til fots nordover fra Sandefjord stasjon

Åpent

Kirkebakken, kirkegård og plass hele året. Huset er kommunal arbeidsplass, ikke utstillingslokale.

Gården som ga byen navn

Navnet Sandefjord kommer fra gården innerst i fjorden. Visit Vestfold skriver det rett ut. Wikipedia om den gamle kommunen Sandar forklarer navnet som flertallsform av norrønt Sandar: gården på sand, eller sandete jord. Sandeherred – navnet som ble brukt om prestegjeld og herred fram til 1931 – er sammensatt av gårdsnavnet og ordet herred. Gården, kirken og bygda heter altså det samme. Det er derfor prestegården ikke er en tilfeldig embetsbolig i utkanten. Den er navngiveren.

Hvor gammelt navnet er i skrift, er kildene ikke helt enige om. Vestfold fylkeskommune skriver at det eldste skriftlige belegget for navnet Sandefjord finnes i Sverres saga, og at Sandar gård er omtalt der. Sagaen skildrer hendelser på slutten av 1100-tallet. Lokalhistoriewiki, som bygger på Roar L. Tollnes’ hefte om prestegården, oppgir at gården først er nevnt i 1386. Det ene utelukker ikke det andre: saga og diplom er ulike kilder, og det er gårdsnavnet, ikke dagens hus, som er gammelt. Det huset man ser nå, er fra 1840-tallet.

Tunet vendte mot sør. Der rundkjøringen og Landstads plass ligger i dag, sto gårdsplassen. Wikipedia om plassen, med Tollnes’ byvandringsbok som kilde, skriver at tunet var samlingssted etter gudstjenester og et trafikknutepunkt. I 1790-årene ble Dølebakken lagt om, slik at hovedtrafikken fra nord inn til ladestedet kom gjennom dette krysset. Fra plassen går Dølebakken mot nord, Gokstadveien mot øst, Bjerggata mot sør og Storgata mot sør. Gokstadveien og Storgata gjennom plassen er del av fylkesvei 303. Det er fortsatt innfarten fra øst og nord, bare med asfalt og lyskryss i stedet for prestens grind.

Kirkested og prestegård i middelalderen

Sandar var kirkested fra 1100-tallet. Vestfold fylkeskommune beskriver en enskipet, romansk steinkirke der dagens trekirke står. Pilegrimsleden og menighetens egen omtale peker mot samme kirkested. Når kirken ble bygd, er ikke sikkert. Wikipedia om Sandar kirke, med merknad om manglende referanse på de eldste årstallene, gjengir at den ble viet til jomfru Maria og Olav den hellige. Biskop Eystein Aslakssons jordebok omtaler kirken som Sancte Marie et Sancti Olaui. Første sikre omtale i bevarte brev er fra biskop Eystein i Oslo i 1401 og 1404.

Brevene handler ikke om arkitektur. De handler om en vei. Bøndene kjørte tømmer over kirkegården, tett ved kirken og prestegården. Grunnmuren ristet. Bispen fryktet at kirken skulle rase. Allerede her står prestegården i teksten som nabo til kirken, ikke som et senere tillegg. Vestfold fylkeskommune skriver at det på 1400-tallet var uenighet mellom prester og bønder fordi tømmertransporten ødela veien, og fordi bøndene anla lagringsplass på prestegårdens grunn. For å unngå unødig oppdeling av kirkens jorder ble transporten pålagt å følge jordkanten langs bekkene. De myke gateløpene dette ga, synes på kart fra 1801 og er delvis synlige i byen ennå. Storgata, mer rettlinjet, er trolig den første planlagte gaten.

Nedenfor Oddefjell – Preståsen – lå allmenningen Sperrebakken. Der kunne bøndene lagre sperrer og rundtømmer til skutene kom inn fjorden og ble dratt opp elveoset til Rukla. Lokalhistoriewiki om kommunen og fylkeskommunens kulturmiljøtekst er enige om mønsteret: lasteplass under prestens jord, strandsittere som utover første halvdel av 1600-tallet bosatte seg mot leie til presten i Sandar, tollsted fra 1620. Byen vokste altså ikke ved siden av prestegården. Den vokste på prestegårdens grunn, mot leie.

Prestegjeldet er eldre enn formannskapskommunen. Wikipedia om Sandar prestegjeld fører det tilbake til tiden etter Svartedauden, da kirkelandskapet ble tilpasset folketallet. I Povel Huitfeldts stiftsbok fra 1574–77 omtales kirken som Sanndeherritt Kiercke. Sandeherred prestegjeld dannet grunnlaget for Sandeherred formannskapsdistrikt i 1837. Sandefjord prestegjeld ble skilt ut ved kongelig resolusjon 30. august 1877. Navnet Sandar prestegjeld kom 13. mars 1931. Prestegjeldet som administrativ enhet ble faset ut av Den norske kirke fra 2004 og gikk ut av lovverket fra 2012. Soknene ligger i dag under Sandefjord kirkelige fellesråd.

Lista over sokneprester er lang. Lokalhistoriewiki, som følger Lorens Bergs bygdebok fram til 1918, har katolske navn fra 1300-tallet og tilnærmet full oversikt etter reformasjonen. Peder Vemundssøn satt i embedet fra 1567 til 1626 og var prost fra 1580. Andreas Frederik Schrøeter var sokneprest 1799–1832, Peder Pavels 1833–1846. Det er Pavels’ etterfølger som bygde huset man ser.

Ny hovedbygning for Peter Castberg

Da de gamle bygningene ble revet i 1847, ble de omtalt som svært gamle. Det skriver lokalhistoriewiki etter Tollnes. Hva som sto der før – laftehus, uthus, hage – er dårligere belagt i de åpne kildene enn det som kom etter. Dagens hovedbygning sto ferdig til innflytting i 1848: to fulle etasjer, valmet tak. Kommunens bevaringsplakat beskriver den som tømret, med skifertekket valmtak. DigitaltMuseums bildetekst kaller den prestegården fra 1847. Wikipedia om Sandar kommune skriver at ny prestegård sto ferdig i 1847. Årstallene 1847 og 1848 peker mot byggeår og innflytting, ikke mot to ulike hus.

Byggherre var soknepresten. Kommunens bevaringsplakat navngir sogneprest Peter Castberg. Det er Peter Hersleb Harboe Castberg, født 22. juli 1794, død i København i juni 1858. Han hadde vært offiser, sokneprest i Kviteseid og Larvik, Larviks første ordfører, og stortingsmann for Bratsberg og deretter for Larvik og Sandefjord. Lokalhistoriewiki om prestegjeldet fører ham som sokneprest i Sandar 1846–1858. I Norsk biografisk leksikon bind I er han oppført som Peter Harboe Castberg, med merknad om at fornavnet Hersleb ofte tillegges ham uriktig. Gaten like ved kirken heter likevel Peter Castbergs gate. Hustruen Anne Margrethe Zimmer Henckel døde i Sandeherred i 1854. Castberg selv døde hos en datter i København fire år senere.

Huset som ble reist for ham, er det man kjenner igjen på fotografiet fra rundt 1865: et frittliggende, toetasjes trehus med valmtak og jevn vindusrekke, sør for kirken, med uthus mot veien og kirkegård mot vest. Kuppelen på kirketårnet i det bildet er den som ble skiftet ut med dagens spir i 1868, mens Landstad bodde her.

Landstad i arbeidsværelset

14. søndag etter trefoldighet 1859 ble to prester innsatt i Sandar kirke: Magnus Brostrup Landstad som sokneprest og Christinus Castberg Lange som kallskapellan. Det skriver Sandefjords Historie. Landstad var da 57 år. Han var født 7. oktober 1802 på Måsøy prestegård i Finnmark, vokst opp i Vinje og Seljord, prest i Kviteseid, Seljord og Fredrikshald. Store norske leksikon kaller ham prest, salmedikter, salmebokutgiver og folkeminnesamler. I Sandar fikk han det huset Castberg hadde bygd, og den kirken som fortsatt står.

Kildene er enige om at han kom i 1859. De er ikke enige om når han sluttet. Store norske leksikon skriver at han var sokneprest i Sandar fra 1859 til 1876. Wikipedia, lokalhistoriewiki og lokale oversikter skriver 1859–1877, med avskjed i nåde i 1877 og flytting til Kristiania. Wikipedia tilføyer at han fikk et slagtilfelle i 1874 og flyttet til Christiania, og at han fra 1876 fikk offentlig pensjon. Det er altså dekning for at de siste årene i embedet ikke var like kontinuerlige som de første. Lange, som var innsatt som kapellan samme dag i 1859, overtok som sokneprest i 1877 og satt til 1906.

Det nasjonale arbeidet skjedde i dette huset. Kirkedepartementet hadde vendt seg til Landstad om en ny salmebok allerede i 1852, mens han ennå var i Halden. Utkastet Kirke-Salmebog kom i 1861. Det møtte motstand, særlig mot fornorskingen og innslagene av folkemål. Svein Ingebretsen har i lokale foredrag fortalt at Landstad nattestid gikk i arbeidsværelset i Sandar prestegård og ba om hjelp; det er en senere gjengivelse, ikke et samtidsbrev, og bør leses som tradisjon. Etter språklig omarbeiding, igjen med råd fra Ivar Aasen, ble Kirkesalmebog autorisert i 1869 til bruk ved offentlige gudstjenester. Boka hadde 634 salmer, deriblant rundt 50 av Landstad selv og om lag 100 oversettelser og gjendiktninger. Den ble den første norske kirkesalmeboka og, etter SNL, den mest brukte i Den norske kirke fram til revisjonen i 1924/26 og avløsningen i 1985.

Folkevisesamlingen Norske Folkeviser hadde han gitt ut i 1853, før Sandar. Salmeboka er Sandar-arbeidet. SNL peker på at flere salmer har preg av folkevisene, og at «Fra fjord og fjære» for første gang lar et norsk vinterlandskap tre fram i en julesalme. Landstad ble ridder av St. Olavs Orden i 1870. Han døde i Christiania 8. oktober 1880 og er gravlagt på Vår Frelsers gravlund.

Familien er fotografert foran prestegården, trolig før 1865. Bildet tilhører Østfoldmuseene og er lisensiert CC BY-NC-ND, så det gjengis ikke her. Folketellingen 1865 for Sandar viser Magnus og Mina Landstad i prestegården med flere voksne døtre og tjenestefolk. Av fjorten barn døde syv tidlig. Det er bakgrunn, ikke staffasje: salmen «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn» er knyttet til tap av barn.

Byen på prestens jord

Så lenge Sandefjord var ladested og liten kjøpstad, var prestegården den store jordeieren like nord for husrekkene. Harry Rove, i Sandar historielags hefte om grenseutvidelser, skriver at overføringer av landområder fra Sandar prestegård i 1833 og 1841 skapte en uoversiktlig skattesituasjon: bygrunnen i matrikkelen, husskatt til magistraten, landskatt til Sandeherred og grunnleie til sognepresten samtidig. Stortinget løste floken ved å gi Sandefjord kjøpstadsrett i 1845, slik at bygrunnen ble kjøpstadgrunn. Rove viser til kongelig resolusjon 12. januar 1841, da en del av prestens jordeiendom ble tillagt ladestedet.

Senere grensejusteringer fulgte samme logikk. Byen trengte tomter. Prestegården og herredskommunen rundt hadde jorda. Etter bybrannen i 1900 ble Sandefjord kirke reist på Prestetræet, prestegårdens grunn sør for kirkegården. Menighetens jubileumsbok kaller kirken et landemerke på prestegårdsgrunn. Mellom kirkegården og kirken går Landstads gate. Roar L. Tollnes skrev i historielagets kulturminneblad at det i gammel tid gikk en gårdsvei over prestens jorder bort til Ruklebroen, og at Sandar-prestene ikke alltid så med blide øyne på ferdselen.

Jernbanen forsterket mønsteret. Vestfoldbanen åpnet til Sandefjord i 1881. Stasjonen ble lagt utenfor den daværende byen, på prestegårdsjord ved kirkegården. Bjørn Hoelseth, i et kulturminnehefte omtalt av Sandefjords Blad, skriver at havnesporet – i bruk fra 1883 til 1939 – kom nærmest som kompensasjon for at stasjonen ikke ble lagt nede ved kaien. Sporet snodde seg fra jernbanen ned til dampskipsbrygga. I dag er restene en liten sidevei langs kirkegården, der mange parkerer.

Husmennene under prestegården er en annen del av det samme landskapet. Foreningen Gamle Sandefjord gjengir Vilhelm Møller: i prost Andreas Schelvens tid (1775–1799) ble noe av prestegårdens jord utparsellert til husmenn. Jordavgiften 1802 nevner 16 husmenn; samme år telles 13 plasser, blant dem Nybo, Øvre og Nedre Brekka, Rukla, Kottet og Øvre og Nedre Myra. Noen navn er borte. Noen sitter i gatenavn. Øvre Myra, opprinnelig husmannsplass under prestegården, ble i 1992 kjøpt av Foreningen Gamle Sandefjord og Sandar historielag. Der har historielaget møter. Adressen oppgis ulikt i kildene – Solvangveien 8 hos foreningen, Schanches gate 24 hos lokalhistoriewiki – trolig fordi eiendommen ligger mot mer enn én gate.

Fra prestegård til herredshus

Da kommunen overtok huset, sluttet det å være prestegård i betydningen embetsbolig med gårdsdrift. Årstallene for overtakelsen spriker, og det bør sies rent ut. Kommunens bevaringsplakat og Sandefjords Historie, som viser til Roger Davidsen, skriver at kommunen kjøpte prestegården i 1914. Wikipedia om Landstads plass, etter Tollnes’ byvandringsbok fra 2010, sier det samme: kjøpt 1914, kommuneadministrasjon fram til 1975. Vari Arkitektur, som arbeider med rehabilitering for Sandefjord kommune, skriver at prestegården i 1916 ble vedtatt innkjøpt til herredshus, utvidet med ny fløy og kommunestyresal til vinkelform, og at anlegget ble ferdigstilt i 1918. Lokalhistoriewiki, etter Tollnes’ kulturminnehefte høsten 2000, skriver at Sandar kommune kjøpte eiendommen av Kirkedepartementet i 1917, at ny sogneprestbolig i Prestegårdsveien var klar i 1918, og at hovedbygningen i 1922 fikk et vinkeltilbygg i to etasjer med kommunestyresal kalt «Sandar».

Det som står fast på tvers av kildene, er rekkefølgen. Først vedtak og kjøp i 1910-årene. Så ny prestebolig like ved, i Prestegårdsveien, innflyttet 1918 – Sandefjords Historie bekrefter både året og at huset senere er omgjort til leiligheter. Så avvikling av gårdsdriften: dyr og bygninger som skulle vekk, ble auksjonert. Så ombygging til herredshus med sal i annen etasje. Salen ble brukt til kommunestyre, fest, foreningsliv, konfirmantforberedelse og politiske møter. Bevaringsplakaten nevner også at Sandar Folkebibliotek holdt til i loftsetasjen, og at Sandar lensmannskontor lå her. Navnet Sandar herredshus fikk anlegget av Sandefjord kommune i 1975, ifølge Sandefjords Historie. Adressen er Sandar herredshus 1–3.

Sokneprestene i overgangen er kjent. Børre Strøm Gether Bomhoff gikk av i 1916. Lars Peter Gill kom samme år. Det passer med at prestefamilien flyttet ut mens kommunen flyttet inn. Wikipedia om Sandar kommune skriver at herredshuset på prestegården var administrasjonssenter fra kommunens opprettelse i 1837 til sammenslåingen i 1968. Setningen må leses om stedet, ikke om 1848-bygningen. Formannskapet fra 1838 kunne ikke sitte i et hus som ennå ikke var bygd. Fra 1910-tallet til 1968 er det derimot dette huset som er Sandars rådhus.

1. januar 1968 ble Sandar og Sandefjord slått sammen. Sandar hadde da 24 898 innbyggere, Sandefjord 6 242. Inntil det nye rådhuset ved Hjertnes sto ferdig i 1975, bar det gamle herredshuset administrasjonen for storkommunen. Deretter har bygningene huset kommunale kontorer og virksomheter. Vari Arkitektur og Wikipedia om Sandar skriver at huset i senere år har rommet kommunens sosialmedisinske senter, tjenester innen rus og psykisk helse. Sandefjords Historie nevner tilbud for rus og psykiske lidelser allerede i en omtale datert 2020.

Bygningen er registrert i Riksantikvarens kulturminnedatabase med nummer 117534. På eiendommen er det også registrert automatisk fredete kulturminner: bergkunst fra bronsealderen og en innskrift eller ristning fra etterreformatorisk tid. Kommunens bevaringsplakat fra 2003 gir huset stor identitetsverdi, symbolverdi, historisk kildeverdi, aldersverdi, miljøverdi og pedagogisk verdi. Autentisiteten vurderes som middels, fordi gården er påbygd og har fått fasadeendringer. Representativiteten er middels: bygningen er enestående i Sandefjord. Norsk institutt for kulturminneforskning har gjort antikvarisk forundersøkelse foran rehabilitering. Vari Arkitektur beskriver totalrehabilitering med ombruk av bygningselementer, universell utforming og nye arbeidsplasser for de kommunale tjenestene, med forventet ferdigstillelse i 2026. Når man står utenfor, kan stillas eller skjerming derfor være en del av bildet.

Kirkebakken i dag

Det man ser, er et kulturmiljø mer enn et enkelt hus. Vestfold fylkeskommune lister delene: tidligere Sandar herredshus, menighetshuset, Storgata 20 (Landstadsenteret for kirke og kultur), Storgata 27 (Anders Jahres tidligere hovedkontor) og Landstads plass. Veiene er de gamle innfartsveiene til kirken og ladestedet. Bebyggelsen er malte tre- eller murhus i én til tre etasjer, med saltak med hel eller halv valm. Unntaket er kirken. Tidsdybden er poenget: middelalderkirkested, prestegård, herredsstyre, rederivirksomhet og menighetshus på samme bakke.

Kirken fra 1792, opprinnelig kalt Fredriks kirke, er fredet. Rett innenfor porten fra plassen til kirkens område ble murene etter middelalderkirken avdekket i 1901, skriver Wikipedia om plassen etter Tollnes. Portstolpene i granitt ble gitt av Sandeherred Sparebank i 1896. Kirkegården ved kirken er full; hovedgravplassen for byen er ved Orelund. Likevel er kirkegården en del av rommet. Store trær strekker seg ut i gatekrysset. Det var et av argumentene da Statens vegvesen i 1989 fikk Vakre vegers pris for rundkjøringen, anlagt høsten 1981. Juryen trakk fram tilpasningen til kirke, menighetshus, eldre herredshus og kirkegård.

I rundkjøringen står Hans Holmens statue av Landstad, avduket 17. mai 1928. Initiativet kom i 1921 fra pastor Johannes Smidt, senere biskop i Agder, overfor Sandar lærerlag. Rundt fire tusen bidro i innsamlingen. Wikipedia, etter Tollnes, skriver at monumentet er i larvikitt. Sandefjords Blad har kalt den Norges første offentlige statue hugget i norsk hardstein, og skrevet om en labradorversjon. Sandefjords Historie omtaler grovhugget granitt fra brudd på Jåberg. Larvikitt er en syenitt som lokalt ofte kalles labrador; Jåberg ligger i Sandefjord. Kildene peker mot lokal hardstein, men er ikke enige om bergartsordet. Holmen (1878–1958) var fra Hedrum, maler og billedhugger.

Den opprinnelige plasseringen skulle vise Landstad på vei fra prestegården til kirken, i prestekjole og med salmebok under armen. Da rundkjøringen kom i 1981, ble monumentet flyttet noen meter. Wikipedia-artikkelen om plassen sier fire meter mot øst ett sted og fire meter mot sør et annet; uansett retning er den opprinnelige lesningen av gesten blitt svakere. Mellom sokkel og statue ligger et forseglet kobberskrin med Landstads salmebok, en kartskisse, en orientering om monumentets historie og navn på elevene som var med på innsamlingen.

Sør for plassen ligger Sandar menighetshus med Olavskapellet fra 1962. Nord og øst for prestegården går jernbanen. Sandefjords Historie nevner en bautastein av ukjent opprinnelse nord i prestegårdshagen, inn mot linjen. Den er et sideminne, ikke et skiltet attraksjon. Preståsen reiser seg bak kirken, den samme ryggen som på 1865-fotografiet.

Huset selv er hvitt, stående panel, to etasjer, valmet skifertak med takvinduer, to piper. Vinkelbygget fra herredshustiden gir anlegget den formen det har mot plassen. Det er stilfullt i den forstanden bevaringsplakaten bruker ordet: harmonisk, markant, knyttet til innfartene fra nord og øst. Det er ikke et palé. Det er en prestegård som ble kommunehus uten å miste takformen.

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Gå nordover: Kirkegata mot Sandefjord kirke, deretter videre mot Sandar kirke langs Storgata eller Landstads gate. Avstanden er omtrent 800 meter, rundt ti minutter i rolig gange. Når den hvite trekorskirken dukker opp til venstre og det toetasjes trehuset med valmet tak står mot rundkjøringen, er du framme. Statuen i prestekjole står i midten av plassen. Med bil tar turen noen minutter fra stasjonen eller fra sentrum; fylkesvei 303 går gjennom plassen. Parkering finnes langs kirkegården og i gatene omkring, blant annet ved den gamle traseen for havnesporet. Holdeplasser langs Storgata og Gokstadveien ligger like ved kirkestedet.

Praktisk

Kirkebakken, kirkegården og Landstads plass er tilgjengelige hele året. Sandar kirke er åpen ved gudstjenester og kunngjorte arrangementer; menigheten og kirkekontoret har oppdaterte tider. Prestegården og herredshuset er ikke et museum. Det er kommunal arbeidsplass for helse- og sosialtjenester. Gå ikke inn i huset som turist. Se fasaden fra plassen, respekter at folk har avtaler der, og la hagen og inngangene være i fred.

Gulvet er asfalt, brostein og gresskant. Rundkjøringen har fortau. Kirkegården har grus og gress og er ujevn. Rullestol kommer til plassen og fortauene; selve kirkegården og eventuelle hagepartier bak hekken er en annen sak. Fylkesveien er trafikkert. Kryss i gangfelt.

Pilegrimsleden Tunsbergleden går gjennom sentrum via Pukkestad til Sandar kirkegård. For den som går leden, er prestegården et punkt på ruten, ikke et sidebesøk. Sandefjord kirke ligger omtrent 300 meter sør. De to tårnene synes i samme bybilde. Avstanden var stor nok til at ladested og prestegjeld var to ulike verdener da Sandefjord ennå ikke hadde egen kirke.

Hvorfor stedet tåler en lang tur

Det er lett å komme hit og bare se en rundkjøring og et kommunalt hus. Det er vanskeligere når man vet at ladestedets tomter ble festet av presten, at tømmeret ristet i middelalderkirkens mur, at Landstad satt med salmeutkast i annen etasje, og at Sandars kommunestyre senere møttes i en sal kalt «Sandar» i det samme treverket. Byen og herredet delte kirkebakke i mer enn hundre år etter at de fikk hvert sitt formannskap. Så slukte den store kommunen den lille byen, og herredshuset bar administrasjonen videre til 1975. Navnet på adressen – Sandar herredshus – er fra etter sammenslåingen. Det er et etternavn satt på et hus som allerede hadde levd to liv.

Kulturminner av denne typen er nære. Noen husker herredsstyret. Noen ble konfirmert i kirken og hadde fest i salen. Barna som venter på bussen ved hekken, trenger å få fortalt at det hvite huset ikke alltid var et kontor, og at mannen i stein gikk de få skrittene til kirken med salmebok under armen. Kom en hverdag hvis du vil høre kirkeklokkene uten bryllupstrafikk. Kom når treet ved statuen er i blad hvis du vil se det samme rommet som juryen i 1989 kalte vel tilpasset. Ta med årstallene, og la valmtaket peke mot kirken. Det var derfor det ble lagt her.

Kilder

• Sandar (gård i Sandefjord) – lokalhistoriewiki. Først nevnt 1386; innflytting 1848; kjøp 1917; Prestegårdsveien 1918; vinkeltilbygg 1922. Etter Roar L. Tollnes: «Sandar – den gamle prestegården», Sandar historielag, Kulturminner 5.6, høsten 2000.
• Roar L. Tollnes: Byvandring i Sandefjord. Fortidsminneforeningen Vestfold avdeling, revidert utgave 2010. Sitert i Wikipedia om Landstads plass (tun, Dølebakken, kjøp 1914, administrasjon til 1975, monument, portstolper 1896, middelaldermurer 1901).
• Sandar herredshus 1–3 – Sandefjords Historie. Byggeår 1847–48 for Peder/Peter Castberg; prestegård til 1914; Landstad 1859–1877; navnet Herredshuset 1975.
• Sandar herredshus – Vari Arkitektur. Sørfløy 1848; vedtak om innkjøp 1916; ferdigstilt 1918; administrasjon til 1968 og etter sammenslåingen; NIKU-forundersøkelse; forventet ferdigstillelse av rehabilitering 2026.
• Sandefjord kommune: bevaringsplakat vedtatt 5. februar 2003, kvartal 65, gnr./bnr. 43/60, SEFRAK 1-0714. Tømmer, valmet skifertak, vinkelbygg, Landstad 1859–1877, kommunale kontorer 1916–1975.
• Kulturmiljøer i Sandefjord – Vestfold fylkeskommune. Sandar gård i Sverres saga; tømmer og prestens jord; kirkested fra 1100-tallet; kulturmiljøet Sandar kirkested med nasjonal og regional verdi. Oppdatert 30. januar 2025.
• Sandar (kommune) – Wikipedia (bokmål). Navnetolking; sammenslåing 1968; kirke 1792 og prestegård 1847; herredshuset som administrasjonssenter.
• Sandar prestegjeld – Wikipedia (bokmål). Stiftsbok 1574–77; formannskapsdistrikt 1837; utskillelse av Sandefjord prestegjeld 30. august 1877; navneendring 13. mars 1931.
• Sandar prestegjeld – lokalhistoriewiki. Sokneprestliste etter Lorens Berg, blant dem Castberg 1846–1858, Landstad 1859–1877, Lange 1877–1906, Bomhoff 1907–1916, Gill fra 1916.
• Sandar kirke – Wikipedia (bokmål). Biskopsbrev 1401 og 1404 om veien over kirkegården ved kirke og prestegård; riving 1790; innvielse 15. august 1792; spir 1868. Enkelte eldste årstall er merket med manglende referanse.
• Om Sandar kirke – Sandar menighet. Trette om veien; midlertidig kirke på prestegården eller i nabokirken 1790–92.
• Magnus Brostrup Landstad – Store norske leksikon. Sokneprest i Sandar 1859–1876; salmebok autorisert 1869; monument av Hans Holmen 1928. Sist oppdatert 25. november 2024.
• Magnus Brostrup Landstad – Wikipedia (bokmål). Sandar 1859–1877; slag 1874; pensjon fra 1876.
• Landstads plass (Sandefjord) – Wikipedia. Koordinater; rundkjøring 1981; monument 17. mai 1928; Vakre vegers pris 1989.
• Peter Hersleb Harboe Castberg – Wikipedia, og lokalhistoriewiki. Sokneprest 1846–1858; NBL-merknad om fornavnet Hersleb.
• Sandefjord kommune – lokalhistoriewiki. Prestegård i middelalderen; strandsittere mot leie til presten; overføringer 1833 og 1841.
• Harry Rove: «Grenseutvidelser og grensesteiner mellom Sandefjord og Sandar». Sandar historielag, Kulturminner 2.9. Overføringer fra prestegården 1833 og 1841; kgl.res. 12. januar 1841.
• Øvre Myra – Foreningen Gamle Sandefjord. Husmannsplasser under prestegården; Jordavgift 1802; kjøp 1992. Etter Vilhelm Møller.
• Sandefjords historie – Visit Vestfold. Navnet Sandefjord fra gården Sandar innerst i fjorden.
• Sandar prestegård, ID 117534 – Kulturminnesøk / Riksantikvaren. Også ID 31960 (innskrift/ristning) og 79746 (bergkunst, bronsealder) på eiendommen.
• Lorens Berg: Sandeherred. En bygdebok. Kristiania, 1918. Digitalt hos Nasjonalbiblioteket.
• Davidsen, Roger / Sandar Historielag: Et sted i Sandefjord, 2008.
• Sandar prestegård – Wikimedia Commons.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden