Stokke Bygdetun

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Stokke Bygdetun er et bygdemuseum i Bokemoa, i tettstedet Stokke i Sandefjord kommune. Museet, Visit Vestfold og Visit Norway skriver at det ble etablert i 1978 og er Vestfolds eldste bygdemuseum. Store norske leksikon bruker samme betegnelse, men setter etableringsåret til 1975. Forskjellen er reell i kildene; det som kan slås fast uten å gjette, er at hovedbygningen Hauganhuset – et midtgangshus fra 1740, flyttet fra Haugan i Arnadal – ble gjenreist her i 1978. I 2025 består tunet av seks bygninger, ifølge både museets egne sider og Sandefjord kommunes informasjonstavle for Bokemoa. Stiftelsen Stokke Bygdetun er en privat stiftelse, ikke en avdeling av Vestfoldmuseene. Sandefjord kommune skriver at formålet er å drive museumsvirksomhet og å aktivisere bygdefolk til å ta vare på og utvikle kultur og miljø i Stokke.

Hvor

Moaveien 19, 3160 Stokke. I Bokemoa, vest for Stokke stasjon

Type

Bygdemuseum / privat stiftelse

Etablert

1978 ifølge museet, Visit Vestfold, Visit Norway og lokalhistoriewiki. SNL skriver 1975

Stiftelse

Stiftelsen Stokke Bygdetun, org.nr. 976074181. Stiftet 1. oktober 1991 ifølge Enhetsregisteret

Koordinater

Omtrent 59°13′22″N 10°17′12″Ø

Adkomst

Tog fra Sandefjord stasjon til Stokke, omtrent åtte til ni minutter, deretter omtrent 800–900 meter vestover, rundt ti til tolv minutter til fots. Med bil omtrent 12–13 kilometer, rundt 15–20 minutter

Åpent

Søndager i sommersesongen kl. 12–16. Kontor onsdager kl. 10–14. Grupper etter avtale. Uteområdet i Bokemoa er tilgjengelig hele året

Bøkeskogen innerst i bygda

Stokke ligger ved Vestfoldbanen, omtrent midtveis mellom Sandefjord og Tønsberg. Store norske leksikon skriver at tettstedet har 4287 innbyggere (2025) og et areal på 2,4 kvadratkilometer etter SSBs definisjon. Navnet kommer av norrønt Stokkar, flertall av stokkr, «stokk». Frem til 31. desember 2016 var Stokke egen kommune, med soknene Stokke, Arnadal og Skjee. Fra 1. januar 2017 gikk Stokke og Andebu inn i Sandefjord; den delen av Vear som lå i Stokke, gikk til Tønsberg. Ved sammenslåingen hadde Stokke 12 090 innbyggere. Tettstedet Stokke var administrasjonssentrum. Andre tettsteder i den gamle kommunen er Melsomvik og Fossnes.

Bygdetunet ligger ikke i Stokke sentrum, men like vest for det, i Bokemoa. Kommunens informasjonstavle kaller Bokemoa Stokkes tusenårssted: da kommunene rundt årtusenskiftet 1999–2000 skulle peke ut ett slikt sted, ble Bokemoa valgt her. Tavlen beskriver området som festplass, bygdemuseum og landskapsvernområde i samme landskap. Stokke kommunes våpen, godkjent i 1984, viser tre opprette, kvista trestammer i gull på rød bakgrunn. Kommunen selv knyttet det til Bokemoa og til de tre sognene.

Bokemoa landskapsvernområde ble opprettet ved kongelig resolusjon 13. juni 1980, med hjemmel i den daværende naturvernloven. Wikipedia oppgir 141 dekar. Verneforskriften, med grenseendring av 29. september 1989, skriver omtrent 143 dekar og berører gnr/bnr 22/1 og 58/118 i daværende Stokke kommune. Formålet, slik forskriften formulerer det, er å bevare et stort og fint utformet bøkeskogbestand preget av parkmessig behandling. Området ligger på en arm av Raet. Wikipedia og Statsforvalteren peker på tydelige strandvoller etter at isen trakk seg tilbake.

Museets egne sider kaller Bokemoa «Norges nest største bøkeskog». Det er museets formulering, ikke et tall som er kryssjekket her. Store norske leksikon beskriver Bøkeskogen i Larvik som den største forekomsten av bøk i Norge, med 293 dekar. Verneområdet i Bokemoa er omtrent halvparten av det. Begge skogene er landskapsvernområder fra 1980, begge ligger på Raet, og begge er parkmessig skjøttet. Forskjellen i areal er dokumentert. Hva som er «nest størst» i hele landet, avhenger av om man teller vernet areal, sammenhengende bestand eller all bøk i et herred, og det er ikke avgjort i kildene brukt her.

Bøka skygger. Kronene er tette, og feltsjiktet er fattig på blomster om sommeren. Det som kommer, kommer tidlig: hvitveis om våren, og i mai det lysegrønne i kronene som museet beskriver. Statsforvalteren skriver at det er registrert over 100 sopparter, flere av dem knyttet til gammel og død bøk, blant dem bøkebrunkjuke. På solfylte dager i mai nevnes rødstrupe, bøksanger, svarttrost, rødvingetrost og bokfink. Kjernebiteren er omtalt som karakterart. Dette er naturforvaltningens oversikt, ikke en artsliste fra én enkelt tur.

Da Stokke gikk borgervakt

Bøkeskogen i Bokemoa er der fordi noen stanset hogst. Statsforvalteren og kommunens tavle skriver at Stokkes innbyggere under andre verdenskrig gikk borgervakt for å hindre at det ble hugget ved i skogen. Allerede i 1949 ble det tatt initiativ til fredning. I 1950 ble den delen av Bokemoa som tilhørte Stokke prestegård, administrativt fredet av Kirkedepartementet. Den ordningen varte frem til landskapsvernområdet i 1980.

Stokkemagasinet har i 2025 gjengitt den lokale fortellingen mer i detalj, med sokneprest, ordfører og skjønnhetsrådets brev til Kirkedepartementet og et avisutklipp fra Sandefjords Blad 22. november 1950 om kirke- og undervisningsministerens befaring. Det som står i forvaltningens egne tekster, er borgervakten, initiativet i 1949 og den administrative fredningen i 1950.

Festplassen i Bokemoa er omtalt som samlingssted «i uminnelige tider» – en formulering Statsforvalteren og kommunen bruker uten å datere den første festen. 17. mai i Bokemoa er lokal sedvane, ikke et vedtak. Kommunens tavle viser et fotografi av Stokke blandede kor på plassen 17. mai 1947, og et annet av en skistafett i 1943. Bildeteksten til det siste sier at idrettsarrangementer under krigen var ulovlige utenom NS-arrangementer, og at stafetten derfor var illegal. Det er kommunens og lokalsamlingens lesning av fotografiet.

Et tun som ble samlet, ikke funnet

Et bygdetun, slik Store norske leksikon definerer det, er et kulturhistorisk museum av autentiske eller rekonstruerte gårdsbygninger knyttet til lokal byggeskikk og primærnæring. Noen tun står der gården sto. Andre er samlet: hus flyttes inn, nye hus reises etter modell. Stokke Bygdetun er av den andre typen. Museet skriver selv at Bjerkneshuset er det eneste som står igjen av den opprinnelige bebyggelsen på tomten. De øvrige er flyttet hit eller bygd i nyere tid.

Årstallet 1978 går igjen: museet, Visit Vestfold, Visit Norway, lokalhistoriewiki og Sandefjord kommune. SNL skriver 1975. Ingen av kildene forklarer avviket. En mulig lesning er at arbeidet begynte før huset sto, og at 1978 er året Hauganhuset ble gjenreist. Det er en tolkning, ikke et belegg. Stiftelsen som eier og driver museet i dag, ble stiftet 1. oktober 1991 og registrert i 1996. Driften er i hovedsak dugnad av medlemmer i Stokke Historielag, med ansatt daglig leder. Museets sider takker Sandefjord kommune for driftstøtte. Tunet ligger inntil festplass og turområde, nærmere den folkepark-tanken 1940-tallets bygdetunbevegelse hadde med seg enn et gjerdet anlegg man bare åpner mot billett.

Hauganhuset og gården det kom fra

Hauganhuset er museets hovedbygning. Det er et midtgangshus: gjennomgående gang på tvers, rom på begge sider. Museet daterer det til 1740 og stedet til Haugan i Arnadal. I 1978 ble det flyttet og gjenreist på full kjeller i Bokemoa. Første etasje er innredet som storgård rundt 1900: kjøkken og spisestue på den ene siden, kammers og bestestue på den andre, med museumsgjenstander og malerier fra flere tiår. Det er en rekonstruksjon av et interiør, ikke husets opprinnelige rominndeling bevart urørt.

Lorens Bergs Stokke: en bygdebok (1928) gir gården Haugan egen omtale. Navnet skrives Hoffuen i 1593 og Hougene i 1668; den norrøne formen er Haugar, flertall av haug. Nutidsformen Haugan, uttalt Hauan, forklarer Berg med avslipt bestemt form. Gården var gammel selveiergård, men på 1600-tallet sitter brukerne på pantsatt jord; prester og byborgere er eiere. Fra omkring 1690 regner Berg brukerne som selveiere igjen.

Helge Trulssøn drev Haugan fra 1691 til omkring 1740. Han kom fra en ætt på Bjørnum i Sandeherred, sikret seg Haugan og halve Rove, og var holden ved skiftet etter annen hustru Idde i 1733, skriver Berg. Helge døde omkring 1740, omtrent 80 år. Huset i Bokemoa er datert til nettopp 1740. Berg sier ikke hvem som reiste det. Enken Elisabet Wulf giftet seg med Hans Kristian Dannethon, som satte jordegodset på auksjon. I 1743 fikk Jørgen Jørgenssøn Mellich den yngre auksjonsskjøte på Haugan og halve Rove for 1212 riksdaler. Huset kan være reist i Helges siste år eller like etter. Museet oppgir året, ikke byggherren.

I kjelleren viser museet håndverk: et lite skomakerrom, hvalfangst- og skipsfart, Stokkebyens utvikling, og en samling gammelt film- og fotoutstyr. Visit Vestfold nevner i tillegg et rom med apotekutstyr. Loftet har bumerker fra Stokke, utstyr til håndarbeid, matstell og klesvask, hele linproduksjonen, flosshatter og gravminner. Visit Vestfold nevner også Verner Baumans metallarbeider. Forskjellen mellom museets egen tekst og Visit Vestfolds er liten, og begge beskriver samme hus.

Fem hus til, og et tun som vokste

Bjerkneshuset ble bygd som bolig i 1892, på stedet. Det er det eneste huset som ikke er flyttet inn. I dag rommer det skolestue, Barnas museum med dukker og gamle leker, og en landhandel som både er utstilling og salg av lokalhistorisk litteratur, kort, leker og håndarbeid. I gangen vises posthistorie. Kommunens tavle har et fotografi av Thorvald Jacobsen med familie i hagen utenfor Bjerknes omkring 1900, fra bygdetunets samling. Huset er altså både museum og rest av den tomten tunet ble lagt på.

Bryggerhuset er fra 1852, flyttet fra Horten og gjenreist i 2002–2004. I kjelleren er bakerovn, kjøkken og møterom for Stokke Bygdekvinnelag. Enkelte dager selges bakerovnsbrød. Første etasje har to stuer til utstilling, møter, selskaper og det museet kaller Bokemoa café, med plass til 30. Huset leies ut mot bidrag til driften.

Museumslåven ble bygd på stedet i 1992, etter modell av en 1920-talls låve. Første etasje har møtesal for inntil 60, kjøkken, toaletter og klimastyrt magasin. Magasinet holder en stor samling av Hans Gerhard Sørensen. Norsk biografisk leksikon skriver 280 grafiske arbeider bevart og utstilt på Stokke Bygdetun. Visit Vestfold skriver om lag 300 bilder. Avviket er lite; begge beskriver samme samling. I annen etasje, med inngang fra låvebrua, er landbruks- og vintersportsutstilling, kontor og fagbibliotek.

Smia ble bygd på dugnad i 2008–2009 og åpnet i 2010. Lokalhistoriewiki og museet er enige om det. Visit Norway skriver at ordfører Nils Ingar Aabol åpnet den. Kommunens tavle sier at smia da var Vestfolds største, med seks esser. Den brukes: kurs, demonstrasjoner, smiring. En museumsdel forteller smias historie.

Vognskjulet er det nyeste. Lokalhistoriewiki skrev at oppføringen startet i juni 2013. Museet og kommunen daterer ferdigstillelsen til 2015. I underetasjen har Stokke Husflidslag Husflidstua med 14 vever og kurslokale. I første etasje står eldre vogner, sleder og hesteutstyr. En avdeling er viet travhistorie. Museet kaller det Vestfolds eneste travmuseum. Stokke og omland travforening, stiftet 4. mars 1910 på skysstasjonen på Sørby, viser utstyr og historier her. Henning Døvles jubileumsbok kom i 2009.

Signe Kile, eller Kihle

Midt på tunet står Tusenårstreet. Nærmere veien står Brit Sørensens statue av Signe Kile. Museet og Visit Vestfold skriver at hun ble brent som heks i 1645. Vestfold fylkeskommune, i en presentasjon fra Kulturarv, skriver Signe Kihle og daterer dødsdommen til 1648, «baal og brand». Fylkeskommunen skriver at siktelsen trolldom krevde at tolv aktede menn kunne gå god for uskylden, og at det i Stokke ikke fantes tolv som ville avlegge eden. Henrettelsen er «blitt nevnt» som lagt til et flatt berg på en av Kilegårdene. Fylkeskommunen sier også at hun kan ha vært en klok kone med kunnskaper om sykdom og helbredelse – det er en mulighet, ikke et bevis.

Lorens Berg, i gårdshistorien om Kile i 1928, er mer forbeholden. I tilknytning til 1645, da Per Olssøn på Vestre Kile ble dømt til slaveri på Bremerholm, skriver Berg at «en Signe Kile var omtrent samtidig blit anklaget som troldkjerring og vistnok pint og brændt som skikken dengang var, for hendes bosted blir inddrat». «Vistnok» er Bergs ord. Han slutter fra inndratt bosted til bål, og han daterer det omtrentlig. Navnet Kile følger gården. Kihle er fylkeskommunens stavemåte.

Tre kilder, tre nyanser: museet har 1645 og bål som faktum, fylkeskommunen har 1648 og en rettsprosess med manglende ed, Berg har «omtrent samtidig» og «vistnok». Det er ikke motstrid i at en kvinne knyttet til Kile ble anklaget for trolldom midt på 1640-tallet, og at minnet om henne er satt i bronse på tunet. Årstall, stavemåte og hvor sikkert bålstraffen er, bør leses med kildene ved siden av hverandre. I Norge var den juridiske termen trolldom, ikke heks; det tyske ordet kom sent. Store norske leksikon skriver at det er kildebelegg for trolldomsprosesser fra 1560 til noen tiår ut på 1700-tallet, og at rundt 250 kvinner fikk dødsstraff. Signes sak er én av dem, i den formen kildene tillater.

Brit Sørensen (1923–2008), gift med grafiker Hans Gerhard Sørensen, var billedhugger med virke i Melsomvik. Norsk kunstnerleksikon nevner blant annet Gutten og folen ved Stokke kommunehus (bronse 1973) og prinsesse Kristina på Slottsfjellet i Tønsberg (1974). Statuen av Signe står ikke i den listen, men museet og fylkeskommunen tilskriver den henne. I skogkanten ved festplassen står en byste av dikteren Harald Sverdrup, laget av Knut Steen. Norsk biografisk leksikon daterer portretthodet i bronse til omkring 1990, med plassering i Bokemoa og hos Aschehoug i Oslo. Sverdrup (1923–1992) bodde i Stokke fra 1962 og er gravlagt på eiendommen Askjerød. Han er kjent for natur- og antikrigslyrikk; diktet «Stemmeseddel» nevner Melsomvik ved navn.

Hans Gerhard Sørensen (1923–1999) er født i Melsomvik og gravlagt ved Stokke kirke. Han illustrerte over 150 bøker, ifølge NBL, og fikk Bokkunstprisen i 1960. Tresnittet er hans hovedteknikk. Samlingen på låven gjør bygdetunet til det stedet i kommunen der denne produksjonen er samlet. Ekteparet Sørensen og dikteren Sverdrup hører samme Stokke-generasjon til; Steen, som også har Hvalfangstmonumentet i Sandefjord sentrum, binder tunet til byen lenger sør.

Hva man ser og kan gjøre der i dag

På søndager i sommersesongen er tunet åpent kl. 12–16. Museets forside sier det slik, uten å låse sesongstart og -slutt til faste datoer hvert år. Visit Norway oppga for 2025 25. mai til 24. august. Whichmuseum skriver 1. juni til 31. august. Åpningstiden 12–16 på søndag er den felles kjernen; datoene bør sjekkes på stokkebygdetun.no. Kontoret er betjent onsdager kl. 10–14. Grupper kan få omvisning etter avtale. Uteområdet – benker under frukttrærne, festplassen, stiene – kan brukes utenom åpningstid, med medbrakt mat. Når museet er åpent, selges kaffe, vafler, rømmegrøt, saft og is i den frivillige kiosken. På større arrangementer også pølser.

Programmet skifter. Museet lister temadager som Hagens dag, Barnas dag, veterankjøretøydagen, engelsk sportsbiltreff, knivtreff, hestens dag, Markens grøde, husflidsdagen, gammeldags julemarked og bagasjeromsalg. I 2025 åpnet Hauganhuset 17. mai, og Stokke ungdomsskole viste utstilling om andre verdenskrig. Det er et levende program, ikke en fast kanon. Låven og Bryggerhuset leies ut til møter og selskaper; Visit Vestfold oppgir 30 års aldersgrense for utleie.

Inne i husene er det gjenstander, ikke levende gårdsdrift. Hauganhuset viser et 1900-talls storgårdsinteriør og kjellerutstillinger. Bjerkneshuset er skole, leker og landhandel. Smia kan være i bruk. Vognskjulet er vogner og trav. Låven er Sørensen, landbruk og møtesal. Det er et museum som har latt nye hus komme til etter hvert som lagene i bygda har hatt noe å vise: husflid, trav, smiing. Tunet er derfor mer et samlingssted for Stokkes foreninger enn et frosset 1700-tallstun.

Ute står informasjonstavle ved parkeringsplassen, om tusenårsstedet, bygdetunet og Nordskogen kultursti. Stokke idrettslag har kulturminnestien med informasjon om natur, geologi og bosetting. Kommunen lister lysløype, skiløyper når det er snø, skileik i Kvellestadåsen, grillplasser og bålplass, merka turruter, utendørs treningsapparater, hinderløype og hundepark. Hunder skal holdes i bånd hele året, ifølge tavlen, unntatt i hundeparken. Åpen ild bare på etablert grill- og bålplass; generelt bålforbud 15. april–15. september. Parkering bare på anviste steder. Toalett og drikkevann når bygdetunet er åpent, skriver kommunen.

Naturen og byrommet rundt

Fra tunet er det kort til festplassen, og derfra inn under bøkekronene. Skogen er parkmessig: stammer uten lavt bar, bunnen åpen, stier. Det er det vernet skulle bevare. Raet ligger under: morenerygg, sand og grus, strandvoller i flere nivåer. Bøka er et sentraleuropeisk treslag som i Norge har sitt tyngdepunkt i Vestfold. Statsforvalteren skriver at den kan ha kommet med handelsforbindelser til Danmark, og at den etablerte seg først i Vestfold. Gea Norvegica Geopark daterer etableringen i Larvik-området til omkring 700 e.Kr. og peker på vikingtidens kontakt. Det er en hypotese om innførsel, ikke en årringdatering av første bøk i Bokemoa.

Øst for skogen ligger Stokke tettsted: kommunehus, bibliotek, kirke og stasjon. Stokke kirke er en langkirke i tegl fra 1886, tegnet av Jacob Wilhelm Nordan, med 550 sitteplasser ifølge SNL. Stokke stasjon åpnet med Vestfoldbanen 7. desember 1881, tegnet av Balthazar Lange, og er vernet. Avstanden fra Oslo S er 128,24 kilometer; høyden 58 meter over havet. Fra stasjonen er det noen hundre meter til kirken østover og omtrent like langt vestover mot Moaveien og tunet. Nordskogen og Storås fortsetter turområdet utover. Stokkehallen og idrettsparken ligger i samme bydel.

Melsomvik, Gjennestad og Brunstad ligger i den gamle kommunen, men ikke inntil tunet. Den som kommer for bygdetunet, kommer for Bokemoa.

Praktisk

Parkering ligger ved tunet, på anviste plasser. Kommunen bekrefter parkering på stedet. Fra E18 er avkjøringen mot Stokke skiltet; Moaveien leder vestover fra tettstedet inn mot skogen. Gratis parkering er omtalt i reiselivstekster, men det er ikke sjekket mot kommunale takster her; regn med anvist plass og skilt på stedet.

Med tog er Stokke stasjon nærmeste holdeplass, på linje RE11 mellom Skien og Eidsvoll. Fra Sandefjord stasjon tar turen omtrent åtte til ni minutter. Fra Tønsberg er det tilsvarende kort. Buss i Stokke sentrum stopper ved stasjonen; holdeplasser i Frederik Stangs gate ligger mellom stasjonen og Moaveien. Rutetidene skifter; sjekk Vy og Vestfold kollektivtrafikk.

Tilgjengelighet: ett stedskatalogoppslag skriver at rullestoladkomst er oppgitt. Det er ikke bekreftet av museet i tekstene brukt her. Låven har toaletter, inkludert når den leies ut. Terrenget rundt er skog og grus, festplassen er åpen. Vinterstid er lysløypa i bruk når det er føre; veien til parkeringsplassen er kommunal, men selve turområdet er skog.

Hensyn: hunder i bånd, ild bare på faste plasser, bålforbud i sesong, parkering på anvist plass. Inne i husene er det gjenstander og privat stiftelse; grupper booker. Ute er det alles turområde. Skillet er praktisk: søndag kl. 12–16 er museum, resten av uken er skog og festplass.

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Ta regionaltoget nordover til Stokke; turen tar omtrent åtte til ni minutter. Fra Stokke stasjon, Tassebekkveien 2, går du vestover mot Moaveien. Avstanden er omtrent 800–900 meter, rundt ti til tolv minutter i rolig gange. Når asfalten møter skogkanten og du ser trehusene ved parkeringsplassen og informasjonstavlen, er du fremme – Moaveien 19, med festplassen og bøkeskogen like ved. Med bil fra Sandefjord sentrum er det omtrent 12–13 kilometer nordøst, rundt 15–20 minutter; følg skilting mot Stokke og Moaveien. Parkering ligger ved tunet. Kommer du fra Tønsberg, er Stokke stasjon like nær, og den samme gangturen vestover gjelder.

Hvorfor tunet tåler en lang tur

Stokke Bygdetun er ikke Sandefjords mest berømte museum. Hvalfangstmuseet har den rollen i sentrum. Her, i den gamle nabokommunen, er det noe annet som er samlet: et midtgangshus fra Arnadal, en bolig fra 1892 som fikk bli stående, en smie bygd på dugnad, et vognskjul med travhistorie, og en bøkeskog folk gikk borgervakt for. Tunet drives fortsatt som Stokkes museum, med historielag, husflidslag, bygdekvinner og travforening i husene.

Kildene er ikke enige om alt: 1975 eller 1978, 1645 eller 1648, 141 eller 143 dekar. Uenighetene er små, og de ligger i åpent ljos. Det som ikke er omstridt, er at Hauganhuset kom i 1978, at skogen ble vernet i 1980, at smia åpnet i 2010, og at søndagene i Bokemoa fortsatt fylles av folk som baker, smir og spiser rømmegrøt. Kom en søndag i sesongen hvis du vil inn i husene. Kom en hverdag i mai hvis du vil ha hvitveis og færre folk på stien. Skogen var der først. Tunet ble lagt inntil.

Kilder

• Stokke bygdetun – museets forside.
• Museum – Stokke bygdetun (husene, Bokemoa, program).
• Stokke Bygdetun – Visit Vestfold.
• Stokke Bygdetun – Visit Norway.
• Stokke Bygdetun – lokalhistoriewiki.no.
• Stokke – Store norske leksikon. Merk etableringsåret 1975; museet og reiselivssidene skriver 1978.
• bygdetun – Store norske leksikon.
• Historiske Sandefjord – Sandefjord kommune (museer, stiftelsen).
• Bokemoa med Kvellestadåsen – Sandefjord kommune.
• Sandefjord kommune: informasjonstavle for Bokemoa / Stokke Bygdetun (PDF, oppdatert 2025), med husliste, tusenårssted og vernehistorie.
• Bokemoa landskapsvernområde – Wikipedia (bokmål).
• Forskrift om vern for Bokemoa landskapsvernområde – Lovdata (kgl.res. 13. juni 1980, endret 29. september 1989).
• Bokemoa landskapsvernområde – Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.
• Berg, Lorens m.fl.: Stokke: en bygdebok. Stokke kommune, 1928. Gårdene Haugan og Kile; digitalt hos vestfold-slekt.net og Nasjonalbiblioteket.
• Harald Sverdrup – Norsk biografisk leksikon (bysten i Bokemoa, Knut Steen ca. 1990).
• Hans Gerhard Sørensen – Norsk biografisk leksikon (samlingen på bygdetunet).
• Brit Sørensen – Norsk kunstnerleksikon.
• Stokke stasjon – Bane NOR.
• Bøkeskogen – Larvik – Store norske leksikon (største bøkeforekomst, 293 dekar).
• Bokemoa – Stokke idrettslag.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden