Melsomvik

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Melsomvik er et tettsted på vestsiden av Tønsbergfjorden, om lag 15 kilometer nord for Sandefjord sentrum, i det som fram til 2017 var Stokke kommune. SSB telte 2091 innbyggere her 1. januar 2025, på 1,3 kvadratkilometer. Bak de små trehusene ligger en lengre historie enn folketallet antyder: skipreidehavn, fritt ladested, skipperfamilier, og fra 1897 en reservehavn for den norske flåten.

Hvor

Melsomvik, 3159, ved Tønsbergfjorden øst for Stokke, Sandefjord kommune

Type

Tettsted, tidligere ladested og marinehavn

Periode

Leidangshavn i senmiddelalderen; trelast fra 1500-tallet; marinens opplag 1897–1964

Koordinater

59°13′26″N 10°20′10″Ø

Innbyggere

2091 (SSB, 1. januar 2025)

Adkomst

Omtrent 15 kilometer nord for Sandefjord stasjon, rundt 20 minutter med bil. Tog til Stokke stasjon rundt åtte til ni minutter, deretter omtrent 2,5 kilometer østover langs Melsomvikveien, rundt en halvtime til fots

Åpent

Tettstedet og kyststien kan gås hele året. Husene er private boliger

Bukta som ga gården navn

Melsomvik ligger innerst i Melsombukta, der Melsombekken munner ut i Tønsbergfjorden. Mot øst, over det smale løpet, ligger Nøtterøy. Mot sør fortsetter bebyggelsen mot Storevar, som SSB fra 2015 regner inn i samme tettsted. Mot vest, omtrent 2,5 kilometer unna, ligger Stokke. Mot nord, på Melsoms jord, ligger den gamle storgården som i dag er videregående skole.

Navnet peker mot bukta, ikke mot et vik i betydningen handelsplass alene. I Stokke bygdebok fra 1928 skriver Lorens Berg at den vesle bukten allerede i oldtiden må ha hatt særnavnet Malir eller Mælir, og at gårdsnavnet Melsom er yngre fordi det er laget av fjordnavnet. Vestfold fylkeskommune leser Melsom som sammensatt av mælir og heimr, der førsteleddet skal bety fjorden som leder inn til et tingsted, og endelsen er vanlig for gårdsnavn på 500- og 600-tallet. Store norske leksikon er mer tilbakeholden: førsteleddet har usikker tydning, sisteleddet er heim. Det er altså enighet om at heim-endelsen er gammel, og uenighet om hva førsteleddet betyr.

Selve stedsnavnet Melsomvik dukker opp i et brev utstedt omkring 1393, kjent i omskrift og utdrag i Diplomatarium Norvegicum bind XVI, brev 34. Lorens Berg leser brevet slik at Amund Fekja avhendet grunn ved Melsomvik til bøndene fordi han var blitt skipet skyldig på regnskap. Berg mener det ikke kan ha vært grunn av gården Melsom, som tilhørte Olavsklosteret i Tønsberg, og at det derfor gjelder en strandbit av en annen gård, helst Vårnes. Poenget i bygdeboka er at «skipet» her er leidangsskipet som bøndene i en skipreide eide i fellesskap. Melsomviken skal da, på 1300-tallet, ha vært havn for leidangsskipet i Arendal skipreide, med strandplass til naust og redskapshus.

Vestfold fylkeskommune skriver det mer samlet: leidangen var kongens forsvarsstyrke, og leidangsskipet i Melsomvik var ett av i alt 300 skip som var landets «marine» rundt 1300. Fylkeskommunen spør også om det kan ligge rester av et uoppdaget naust ved Melsombukta. Det er en åpen mulighet, ikke et funn.

Leidang, kvernfoss og trelast

Gården Melsom er kjent fra middelalderen. Store norske leksikon oppgir at den ble testamentert til Olavsklosteret i Tønsberg i 1390. I Biskop Eysteins jordebok fra 1399 står det under «Mælesheim», i tillegg til landskylden, en særskilt kvernfoss. Wikipedia om Melsombekken viser til den formuleringen. Mølledrift i bekken er dermed dokumentert fra 1300-tallet. Vestfold fylkeskommune skriver at nøttlendingene dro til Melsom møller for å male kornet sitt, og at ferjeforbindelsen de omtrent 400 meterne mellom Hella på Nøtterøy og Skjærsnes på fastlandet er kjent fra 1645, trolig eldre. Ferjestedet på Skjærsnes ble lagt ned i 1923. Den siste mølla i Melsombekken var ifølge Wikipedia i drift til 1965; fallrettighetene tilhørte Nøtterøy kommune.

Trelasten kom tidlig. I 1534, i overgangen mellom middelalder og nyere tid, lot bøndene i Arendal skipreide seks utenbygds lagrettemenn sette opp et brev om at Melsom havn hadde vært en fri havn å lade for alle, innlendinger eller utlendinger, og at heller ikke fedrene deres hadde hørt annet. Brevet står i Diplomatarium Norvegicum bind XVI, 699. Lorens Berg leser det som svar på forsøk fra Tønsbergs borgere på å stoppe trafikken og få den overflyttet til byen. Mellom Sandefjord og Tønsberg nevner han minst tre slike små utskipingsplasser: Natholmen (Lahelle), Grindholmsund (Vrengen) og Melsomvik. Utenlandske skippere, mest nederlendere, kunne klare ut herfra.

Striden mellom Tønsberg og ladestedene varte i slektsledd. 29. august 1613 kom en overenskomst i stand: borgerne skulle være pliktige til å kjøpe all brukbar last av bøndene, levert enten i Melsomvik eller sørover derfra, eller i byen. Det ble snart ugreie igjen. I 1660 fikk byborgerne sterkere privilegier. Enkelte Tønsberg-borgere flyttet likevel ut til ladestedene, hele året eller i den beste handelstiden.

Strandstedet under Melsom

Bosetningen nede ved fjorden kom etter trelasten. Vestfold fylkeskommune skriver at sjøfolk, håndverkere, fjordfiskere og andre begynte å slå seg ned her utover 1600-tallet, og at folk med handelsbrev fra Tønsberg fulgte. I 1801 telte fylkeskommunen 35 husholdninger med langt over 100 personer. Lokalhistoriewiki skriver «noe over 150». Lorens Berg, som bygger på folketellingen, oppgir 174 innbyggere i 1801, og 60 hus og 289 innbyggere i 1810. Tallene peker i samme retning; 174 er det presise folketallet i 1801-tellingen slik bygdeboka gjengir den.

Før det var det glissent. I en skatteliste fra 1612 oppføres tre hus: Alv og Helge i Melsomvik, og Anders i Skipperbakken. Fut Søren Rød på Storevar skulle være fri knegteskatt «for Melsomvik». Bølches manntall 1664 lister seks husfedre. I 1711 og 1723 står det om lag et dusin familier: skippere, feldberedere, skreddere, kobberslagere, innrullerte sjøfolk. De eide husene, men betalte tomteleie til Melsom. I 1723 sådde de ni daværende strandsitterne til sammen sju tønner og fødde ti naut, og betalte 40 riksdaler i året for tomtene. I 1743 dukker de første småhandlerne opp i skattelistene: Peder Bull som «pebberkremmer», Mikkel Hanssøn og Lars Jenssøn som solgte øl og brennevin.

Fra midten av 1700-tallet kom slekter med borgerskap og skuteparter: Bull, Hørby, Seeberg, Helm, Bristrup. Peder Jakobssøn Bull, sønn av Jakob Bull og gift med Elisabet Faye, datter av sogneprest Markus Faye i Tønsberg, kjøpte hus her i 1741. Sønnene seilte som skippere og redere. En av dem, Peter Nikolai Bull, flyttet til Sand i Sandeherred og ble en kjent reder. I 1802 ble alle hus i Melsomvik taksert: 31 hus, men bare fire over 200 riksdaler. De fire tilhørte smed Knut Larsen Mørch, skipper Markus Bull, gjestgiver Berte Katrine Wold og skipsreder Peder Sørensen Melsom, hvis nye bygning var 34 alen lang og 17 alen bred.

Gården over dem var en annen verden. Store norske leksikon oppgir at Melsom i 1649 ble solgt til adelsmannen Vincent Bildt, som døde i 1658. Vestfold fylkeskommune skriver at han tok over i 1650 og døde i 1668. Årstallene stemmer ikke overens; leksikonet er det mest presise oppslagsverket her, fylkeskommunen den lokale kulturmiljøteksten. Enken fikk gården godkjent som adelig setegård i 1659 og solgte den i 1664 til Niels Toller den eldre. Privilegiene falt bort da gården i 1684 ble solgt til Peder Wulf. Wulf-slekten satt med den til 1763. Senere kom slektene Konow og Butenschøn. Vestfold fylke ervervet gården i 1946.

Da jernbanen tok sjøen

I 1881 kom Vestfoldbanen til Stokke. Stasjonen ble lagt på gården Jevnakers grunn, og det vokste fram et nytt tettsted rundt den. Lokalhistoriewiki skriver at varetransporten samtidig ble flyttet fra sjø til land, og at Melsomvik mistet sin viktighet som handelshavn rundt århundreskiftet. Fra gammelt av hadde Melsomvik vært kommunesenteret i Stokke; etter jernbanen ble tyngden liggende inne i landet. For å knytte distriktene til stasjonen ble det bygd veier, blant dem Melsomvikveien over Myrejordene.

Tomrommet etter trelasten ble fylt av marinen. Det er den andre store vendingen i stedets historie, og den som fortsatt kan leses i kaier, gatenavn og bunkere.

Reservehavn bak Nøtterøy

På 1890-tallet var Karljohansvern i Horten den norske marinens hovedbase. Den lå utsatt. Forsvarsfortene hadde ifølge Tore Dyrhaug i Borreminne 2004 en rekkevidde på 3000 meter, mens avstanden fra Jeløya til Horten var seks kilometer – innenfor svensk feltartilleris rekkevidde. En annen fare var at hele den norske marinen skulle bli stengt inne nord for Oscarsborg. Melsomvik lå i naturlig le bak Nøtterøy, med to utløp: hovedløpet inn Vestfjorden, og bakveien via kanalen i Tønsberg. Admiral Christian Sparre var ifølge et sammendrag på kystfort.com blant dem som i 1894 sterkest anbefalte en fremskutt base her.

Beslutningen kom i 1897. Forsvaret kjøpte eiendommen Solnes av Anders Hannevig for 19 500 kroner. Tinglysingen fant sted det året; marinen var allerede i gang med planleggingen. Rundt to år senere eksproprierte departementet i tillegg et område fra fire grunneiere. Grunnsteinen for opplagshavna ble lagt gjennom en parolbefaling 24. september 1898: kongen beordret kaptein Rosenqvist til sjef for Melsomvik opplagshavn og Tønsbergfjordens befestninger fra 1. oktober samme år. Verket Norges sjøforsvar 1814–1914 beskriver anlegget som i det vesentlige fullført 1897–99, beregnet på vedlikehold av opplagt fartøymateriell, magasinering av mobiliseringsutrustning og reserveammunisjon.

Bygningsmassen kom fort. Underoffisersbolig, torpedomagasin med luftpumperom og brygge, fire større og to mindre ammunisjonsmagasiner med trallespor, en 80 meter lang panserskipskai, to båtskur, proviant- og bekledningsbygning med verksted, artilleriarbeidshus. Til flere av bygningene ble det brukt materialer fra chalupskur og verksteder i Fredriksvern. Kullbeholdningen lå i tre skur på Håøya og i et par mindre lektere. Arbeidsstyrken i fredstid var rundt 50 mann. Kong Oscar II inspiserte anlegget sommeren 1901. Kong Haakon besøkte Solnes 25. juli 1901 og 5. mai 1915; et tredje besøk 1. august 1906 er mer usikkert i dagbøkene.

Innseilingen fikk eget skyts. Håøya fort ute i Tønsbergfjorden og Sundås batteri ved Bogen ble anlagt i de samme årene, 1897–99, for å beskytte både Tønsberg og Melsomvik. Sundåsen er 87 meter høy. Det meste av batteriet er fjernet, men tre betongstillinger mot fjorden kan fortsatt ses, sammen med løpegraver og kommandoposter. Anlegget er registrert i kulturminnesøk som nummer 94442.

1905

Da spenningen med Sverige skjerpet seg i 1905, ble fartøyene i Horten evakuert til Melsomvik allerede i mai. Det var via Melsomvik panserskipseskadren fikk høre om unionsoppløsningen. Under mobiliseringen om høsten ønsket eskadresjef Børresen å operere fartøyene offensivt, mens Sparre, da kommanderende admiral, ville holde dem nærmere Melsomvik. Krig ble det ikke.

Det nordmennene ikke visste da, var at svenske militære hadde planer som ville gjort Vestfold til krigsskueplass. Heftet Melsomvik og 1905, utgitt i 2005 på initiativ av Stokke kommune, og gjengitt hos Wikipedia, beskriver planen slik: okkupere Hvaler, isolere Vestfold ved bombardement av veier og jernbane ved Holmestrand og Larvik, stenge Tønsbergfjorden, landssette infanteri og artilleri på Tjøme for å knuse skipene i Melsomvik, og på Nøtterøy nord for Nordre Årøy ta seg opp på Vardås og bombardere Håøya. Så kunne Melsomvik knuses. Dyrhaug skriver at Sverige hadde planer om besettelse av Melsomvik. Planene ble aldri satt i verk. De viser likevel hvorfor basen ble lagt nettopp her, og hvorfor 1905 fortsatt er et merkeår i stedets fortelling.

For dem som bodde i Vika, var høsten synlig. I en studentoppgave fra 2003 siterer Inger Lise Grønnerød orlogskaptein Røren, som som 14-åring så stedet for første gang den høsten: allerede på veien ned fra Stokke stasjon gjorde samlingen av skip inntrykk. Oppgaven viser også til en øvelsesmobilisering i februar 1900, da 340 utskrevne mannskaper kom til Vika. Marinen var ikke bare et anlegg bak gjerde. Den fylte veien, kaiene og husrommene.

Depot, hvalbåter og 1964

Kildene er ikke helt enige om når opplagshavna sluttet å være det den ble bygd som. Wikipedia skriver at Melsomvik ble nedlagt som opplagshavn like etter 1920, men fortsatte som marinedepot fram til 1964. Store norske leksikon behandler 1898–1964 som én periode: opplagsplass for marinen og for hvalbåter. Lokalhistoriewiki skriver at basen var operativ fram til 1950-tallet, da marinefartøy ble byttet ut med hvalfangstskip, og at opplagshavnen formelt ble nedlagt i 1964. Grønnerød viser til et fotografi av Solnes i 1961 der hvalbåtene hadde erstattet marinefartøyene, tre år før nedleggelsen. Den presise lesningen er derfor: anlegget ble bygd 1897–99 som opplagshavn, funksjonen som aktiv marinebase avtok etter første verdenskrig, hvalbåtene overtok kaiene, og Forsvaret slapp taket i 1964.

At hvalbåter lå her, er dokumentert hos både SNL, Vestfold fylkeskommune og Hans Kristian Bertelsen. Sandefjord og Tønsberg var hvalfangstbyer; Melsomvik hadde den lune bukta. Gatenavn som Løytnantstien og Minørveien peker fortsatt mot marinens tid. Grønnerød argumenterer for at marinens nærvær holdt stedet i live etter at handelen gikk til stasjonen, og at Melsomvik dermed ikke ble avfolket på samme måte som mange andre små ladesteder.

Under okkupasjonen ble kysten befestet på nytt. Engelskspråklig Wikipedia, med henvisning til Tom Schandy og Tom Helgesen, Naturperler i Vestfold (2012), skriver at rester av tyske stillinger og løpegraver kan ses ved Trælsodden, sammen med gravhauger fra jernalderen. Da haugene ble anlagt, sto havet fire til fem meter høyere, og haugene lå nærmere sjøen enn de gjør i dag.

Melsom gård blir skole

30. april 1957 ble Melsom hovedgård innviet som Landbruksskolen i Vestfold. Skolen ble flyttet fra Fossnes i Stokke fordi Melsom kunne gi mer plass. Ottar Fjærvoll ble første rektor. Ved Reform 94 skiftet den navn til Melsom videregående skole. I dag tilbyr den naturbruk med hest, hund og dyrepleie, økologisk landbruk, medier og kommunikasjon, og studiespesialisering med toppidrett hest. Gårdsbruket, skilt ut som egen enhet under rektor, omfattet i 2026 ifølge Store norske leksikon 914 dekar dyrka mark og 1492 dekar produktiv skog. Hovedbygningen fra siste halvdel av 1800-tallet og driftsbygningen fra 1930-årene ruver fortsatt i kulturlandskapet. På skolens grunn står en bauta over Jacob Sverdrup (1775–1841), som i 1825 opprettet et akerdyrkingsseminar på Sem hovedgård i Borre – Norges første i sitt slag.

Nord i Melsomvik, på Brunstad, ligger Oslofjord Convention Center, bygd i 2003 som Brunstad Conference Center og eid av Brunstad Christian Church (Smiths venner). Store norske leksikon nevner også kurssenteret Nestor, tidligere Norsk senter for seniorutvikling. Begge ligger i tettstedets nordre del, ved kysten mot Vear. De er en del av dagens Melsomvik, uten å være det samme som trehusmiljøet nede i bukta.

Å gå Melsomvik i dag

Slik kommer du dit

Naturlig utgangspunkt er Sandefjord stasjon. Ta regionaltoget nordover til Stokke; turen tar omtrent åtte til ni minutter. Fra Stokke stasjon går du østover langs Melsomvikveien, fylkesvei 303. Avstanden til tettstedet er omtrent 2,5 kilometer, rundt en halvtime i rolig gange. Når veien senker seg mot fjorden og trehusene tetner i bakken, er du framme – se etter båthavna og det hvite kapellet med frittstående klokketårn. Med bil fra Sandefjord sentrum er det omtrent 15 kilometer nord, rundt 20 minutter; følg E18 og skilting mot Stokke, deretter rett fram mot Melsomvik båthavn i rundkjøringen ved Melsomvikveien. UT.no beskriver en stor grusplass like før båthavna. Holdesplass Melsomvik ligger i tettstedet; sjekk rutetabellen for lokale avganger fra Stokke.

Vestfold fylkeskommune kaller trehusbebyggelsen godt bevart, med mange bygninger fra 1700- og 1800-tallet, og regner bygningsmiljøet som en viktig representant for kystkulturen i Vestfold. Kulturmiljøet Hella, Skjærsnes og Melsom er et utvalgt kulturmiljø med regional og nasjonal verneverdi. Husene er boliger. Gå i gatene, ikke inn på tunene.

Fra båthavna går kyststien nordover mot Brunstad og sørover mot Storevar. UT.no beskriver en rundtur på omtrent fem kilometer fra Melsomvik båthavn: først bred grusvei til badestranda med stupetårn, gressplen, volleyballbane og toalett, deretter merket sti i vannkanten ut mot Trælsodden, over stein, strender og skogbunn. Ytterst kan man følge vannkanten nordover mot Brunstad; det stykket er kupert og har noe småklyving. For barnevogn og rullestol går en grusvei inne i skogen parallelt med kyststien. Tilbake kan man svinge vestover gjennom Melsomskogen, der det er jettegryter og en gapahuk på Konsåsen. Sesongen er hele året.

Innerst i bukta beskriver Schandy og Helgesen i Naturperler i Vestfold (2012) et 39 hektar stort plante- og dyrelivsfredningsområde, opprettet i 2006, med eik og annen edelløvskog. Engelskspråklig Wikipedia bygger på den boka. Hold deg på stien der skogen er merket som vern.

Sørover, ved Bogen, ligger Sundås batteri. Turen dit er en egen avstikker, ikke en del av kyststien i bukta, men den hører til samme forsvarsverk: tre kanonstillinger mot den fjorden Melsomvik skulle beskyttes gjennom. Ta med at batteriet er et kulturminne, og at det meste av anlegget er fjernet.

24. april 2019 var det en skogbrann i Melsomvik som ifølge lokalhistoriewiki truet sentrum og bebyggelsen opp Grindabakken. Stedet er tett trehus og tett skog. Det er en del av det man ser, ikke bare en hendelse i avisen.

Hvorfor stedet tåler en lang tur

Melsomvik er ikke Sandefjords mest berømte attraksjon. Hvalfangstmuseet og Gokstadhaugen har den rollen. Her, i den gamle nabokommunen, er det noe annet som er samlet i én bukt: et leidangsnaust som kanskje fortsatt ligger under bakken, et ladested som Tønsberg prøvde å kvele, skipperfamilier som seilte med egne skuter, en 80 meter lang panserskipskai, og trehus som sto her før jernbanen flyttet tyngden til Stokke.

Kildene er ikke enige om alt. Vincent Bildt døde i 1658 ifølge Store norske leksikon, i 1668 ifølge fylkeskommunen. Folketallet i 1801 er 174 i bygdeboka, «langt over 100» hos fylkeskommunen, «noe over 150» hos lokalhistoriewiki. Opplagshavna slutter like etter 1920 hos Wikipedia, i 1964 hos SNL. Uenighetene er synlige, og de ligger i åpent ljos. Det som ikke er omstridt, er at trelasten er dokumentert i 1534, at Solnes ble kjøpt i 1897, at panserskipene lå her i 1905, og at Forsvaret slapp kaiene i 1964.

Kom en hverdag utenom badesesongen hvis du vil ha gatene for deg selv. Kom i juni hvis du vil ha eikegrønt i sluktene og folk på kyststien. Ta med den kunnskapen du nettopp har lest, og la trehusene peke utover fjorden. Det var derfor de ble satt her.

Kilder

• Melsomvik – Store norske leksikon. Folketall, avstand, marine 1898–1964, skolen, Oslofjord Convention Center.
• Melsom – Store norske leksikon. Olavsklosteret 1390, Vincent Bildt, setegård, Wulf, fylkeskjøpet 1946, areal 2026.
• Melsomvik – Wikipedia (bokmål). Koordinater, folketall 2025, opplagshavn og depot, skolen, 1905-heftet.
• Melsomvik – Wikipedia (engelsk). Avstand til Stokke, Storevar fra 2015, kyststi, Trælsodden, Schandy og Helgesen.
• Melsomvik i Stokke – lokalhistoriewiki.no. Ladested, jernbanen 1881, kjøpet av havnen 1897, skogbrannen 24. april 2019.
• Hella, Skjærsnes og Melsom – Vestfold fylkeskommune. Navnetolkning, leidang, ferje 1645–1923, trelast 1534, folketall 1801, trehusmiljøet.
• Melsomvik (Strandsted) – Lorens Berg: Stokke bygdebok, 1928, digitalt hos vestfold-slekt.net. Brevet ca. 1393, ladested 1534, skattelister, 174 innbyggere i 1801, 289 i 1810.
• Melsomvik oplagshavn – Norges sjøforsvar 1814–1914, hos Project Runeberg. Anlegg 1897–99, 80 meters kai, arbeidsstyrke ca. 50 mann.
• Tore Dyrhaug: «To falne og en middag i Melsomvik», Borreminne 2004. Solnes-kjøpet, Horten utsatt, 1905.
• Inger Lise Grønnerød: studentoppgave om Melsomvik 1865–1920, Høgskolen i Vestfold 2003. Parolbefalingen 1898, bebyggelse, hvalbåter 1961, nedleggelse 1964.
• Melsombekken – Wikipedia. Kvernfossen i Biskop Eysteins jordebok 1399, siste mølle 1965.
• Melsom videregående skole – Wikipedia. Innvielse 30. april 1957, Reform 94, linjer.
• Melsomvikkirken – Norske kirker. Bedehus 1902, kapell ca. 1965, 70 sitteplasser.
• Kyststien fra Melsomvik til Brunstad – UT.no. Parkering ved båthavna, fem kilometer rundtur, tilgjengelighet.
• Sundås batteri – Kulturminnesøk, ID 94442.
• Schandy, Tom og Tom Helgesen: Naturperler i Vestfold, 2012, s. 154. Sitert via engelsk Wikipedia for fredningsområdet og Trælsodden.
• Tettsteders befolkning og areal – Statistisk sentralbyrå.
• Avstandene følger Store norske leksikon (15 km nord for Sandefjord, 11 km sørvest for Tønsberg) og engelsk Wikipedia (omtrent 2,5 km øst for Stokke). Gangtidene er regnet ut fra de avstandene. Togtiden Sandefjord–Stokke er den samme som i artikkelen om Stokke Bygdetun.

← Alle steder i Sandefjord · Steder · Til forsiden