Ula

Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Ula er et gammelt los- og fiskevær ytterst på Torsøyhalvøya i tidligere Tjølling, vendt mot Skagerrak. Kommunens kulturminneplan kjenner bosetting fra 1760-årene og beskriver stedet som loshavn under Kjerringvik, ikke som egen losstasjon, i motsetning til Store norske leksikon, som kaller det en tidligere losstasjon. På 1800-tallet vokste stedet og passerte Kjerringvik i folketall. Den mest kjente losen er Anders Johanssøn (1815–1881), kalt Ulabrand, som ifølge Norsk biografisk leksikon slo seg ned her i 1837 og omkom i en høststorm i 1881 sammen med sønnen og en losgutt. I 1932 reiste Tjølling Sangforening Hans Holmens monument på Ulakollen, losenes gamle utkikk. Ula strandhotell fra 1925 brant i 1965. I dag er Ula et sommersted med sandstrand, camping, gjestehavn og vernet trehusmiljø.

Hvor

Ytterst på Torsøyhalvøya, 3280 Tjodalyng, i tidligere Tjølling, vendt mot Skagerrak

Type

Los- og fiskevær, i dag strandsted og uthavn med vernet trehusmiljø, badebukt og minnesmerke

Periode

Kjent bosetting fra 1760-årene. Loshavn på 1800-tallet. Strandhotell 1925–1965. Monument 1932

Ulabrand

Anders Johanssøn (1815–1881). NBL: los i Ula fra 1837. Wikipedia: fra ca. 1850. Omkom høsten 1881 sør for Rauer / Tjøme

Vern

Hensynssone BEV_8 og reguleringsplaner for bevaring. To områder avsatt som bevaringsområder i kommuneplanens arealdel

Koordinater

Ula omtrent 59,026°N 10,184°Ø. Ulabrand-monumentet omtrent 59,022°N 10,189°Ø (OpenStreetMap)

Adkomst

Fra Larvik stasjon omtrent 14 km og rundt 20 minutter med bil via Tjøllingveien og Ulaveien. Kort merket sti, omtrent 400 m, opp til monumentet

Losstedet ytterst på halvøya

Ula ligger ytterst på Torsøyhalvøya, vendt mot Skagerrak, med Viksfjorden på innsiden av landet. Stedet er et gammelt los- og fiskevær, i dag like kjent som sommersted med sandstrand, svaberg, camping og gjestehavn. Wikipedia forklarer stedsnavnet med det norrøne ordet urd, «ur» eller «steinur». Store norske leksikon kaller Ula et strandsted og en tidligere losstasjon, vest for Larviksfjorden, på halvøya mellom Viksfjorden og havet.

Kommunens kulturminneplan er mer presis om losordningen: Ula hadde ikke en egen losstasjon, men var en loshavn under Kjerringvik. Forskjellen mellom «losstasjon» og «loshavn» er verdt å merke seg. Planen skriver at man kjenner bosetting i Ula fra 1760-årene, at det var losene og lostrafikken som gjorde det attraktivt å slå seg ned, og at stedet ikke hadde stor befolkning før det utpå 1800-tallet begynte å vokse og etter hvert passerte Kjerringvik i folketall.

Wikipedia oppgir rundt 200 fastboende, et tall som mangedobles om sommeren. Ula Vel og båthavnforeningen driver service og gjestebrygge i sesongen. Trubaduren Louis Jacoby er bosatt i Ula, ifølge den samme artikkelen. I kommuneplanens arealdel er to områder avsatt som bevaringsområder, og bygningsmiljøet er vernet gjennom hensynssone BEV_8 og gjennom reguleringsplaner, skriver kulturminneplanen. Ula tas der sammen med Kjerringvik, Nevlunghavn og Helgeroa som levende uthavner med tett, liten trehusbebyggelse ved naturlige havner.

Anders Johanssøn, kalt Ulabrand

Det er losen Anders Johanssøn som har gjort Ula kjent langt utenfor Tjølling. Navnet skrives litt ulikt: Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon, ved Per Thoresen, bruker Anders Johanssøn; kommunens kulturminneplan skriver Anders Jacob Johanssøn; Wikipedia har også formen Anders Jacob Johansen. Årstallene 1815–1881 er kildene enige om. Tilnavnet Ulabrand har festet seg så sterkt at mange bare kjenner ham under det.

Thoresen skriver at han var av gammel Tjølling-slekt og vokste opp på Nordre Eftang. To av forfedrene var kirkesangere i Tjølling kirke, og fra dem skal han ha arvet en rungende bass. I unge år seilte han som sjømann og kom siden i lære hos losen Ola Rasmussøn i Larvik. 23 år gammel begynte han som los på egen hånd, og han slo seg ned i Ula i 1837, etter hvert med kone og barn. Wikipedia-artikkelen om Ulabrand skriver at han tjenestegjorde som los i Ula fra omkring 1850. Det er en reell uenighet om når virket i Ula startet; NBL og Visit Vestfold holder seg til 1837, mens Wikipedia bruker ca. 1850.

Navnet og historiene

Tilnavnet «brand» er ifølge Thoresen et dialektuttrykk som kan utlegges som «stort og fandenivoldsk mannfolk». Navnet skal han ha fått etter å ha bordet en Stokke-brigg i uvær sør for Rauer en høstdag i 1860, og loset skuta i havn i Melsomvik. Da det sto på som verst, ba han skipperen om en dram. Skipperen nektet under slike forhold, men etterpå ble det servering i kahytten, og skipperen skal ha sagt at losen var en skikkelig «brand». Historien er gjengitt i NBL som tradisjon, ikke som et dokumentert referat.

På 1800-tallet måtte losene selv praie skuter, og lospengene gikk til den som kom først og førte skuta trygt i havn. Det gav hard konkurranse, ofte med livet som innsats. Thoresen gjengir en historie om en dansk jakt med kornlast oppunder Svenner, der en los fra Nevlunghavn og Ulabrand nådde fram omtrent samtidig. Nevlunghavn-losen kom på lesiden og mistet farten, mens Ulabrand kom på lovart, kastet seg om bord og brølte mot konkurrenten med den rungende stemmen. Wikipedia understreker at mange av historiene trolig er overdrevne, og at han samtidig beskrives som dristig, snarrådig, glad i en tår og godhjertet. Kulturminneplanen nøyer seg med å si at det finnes mange historier om hvordan vågemotet skaffet ham oppdrag, og om hvordan han reddet skuter i havn.

Ulabrand hadde sitt virke før Colin Archer konstruerte de senere så berømte los- og redningsskøytene. Thoresen beskriver tre båter: først, fram til 1852, en eldre Hvaler-båt med lavt dekk, uten køye og med en enkel kaffekoking over sandkasse og brannjern; deretter en klinkbygd Tenvik-båt med dekk, køyer og bysse; til slutt en Tenvik-skøyte bygd i Ula, 35 fot mellom stevnene, med stor, åpen akterluke og spriseil. Nattseiling var ikke vanlig. Mye av ventetiden gikk med til fiske, som hjalp på familiens utkomme.

Den siste ferden

Høsten 1881 rodde eller seilte Ulabrand ut i storm med orkan i kastene, sammen med sønnen Lars, som også var los, og en losgutt, i sønnens Tenvik-båt. De kom ikke tilbake. Thoresen skriver at de trolig forliste sør for Rauer, og at bare rorpinnen og urkassen ble funnet igjen i strandkanten ved Treidene på Tjøme. Wikipedia sier det samme, med formuleringen at båten forliste i åpent hav sør for Tjøme uten kjent årsak. Kulturminneplanen slår fast at han døde på sjøen i uværet, sammen med sønnen og losgutten. Ulabrands hus finnes fortsatt i Ula, ifølge planen.

Det er denne kombinasjonen – et langt liv som los, et sett muntlige historier, og en død på oppdrag – som gjorde ham til et symbol på losyrket. Wikipedia kaller ham et symbol på sjømannskap og på den tjenesten losene gjorde for sikkerheten langs kysten.

Monumentet på Ulakollen

På Ulabrands gamle utkikkspost, Ulakollen, ble det i 1932 reist et monument i grovhugd, lokal stein, utført av billedhuggeren Hans Holmen, etter initiativ fra Tjølling Sangforening. Det er både NBL, SNL, Visit Vestfold og UT.no enige om. Monumentet står der losene speidet etter skuter på vei inn Oslofjorden og langs Skagerrak.

Turen opp er kort, omtrent 400 meter én vei fra parkeringsplassen i Ula sentrum, skiltet og blåmerket, med trapper på det bratteste partiet, ifølge turbeskrivelsen på UT.no og Visit Vestfold. Fra toppen ser du mot Færder fyr i øst, Svenner i sør og Tvistein i vest. Det er en av de tydeligste utsiktene i kommunen over de farvannene losene måtte kjenne. Samme skjær og fyr er omtalt i artiklene om Tvistein fyr og om redningsskøytene på Tollerodden.

Fra loshavn til badested

Etter losenes tid ble Ula i stadig større grad et sommersted. Kulturminneplanen skriver at hus ble solgt og tatt i bruk som sommerboliger, at Ula strandhotell ble bygd i 1925, og at hotellet gikk tapt i en brann i 1965. SNL kaller stedet et mye besøkt sommeroppholdssted med gode badestrender, og nevner at Hans Holmens statue er reist på losenes gamle utsiktsplass. Visit Vestfold beskriver stranda som en av Vestfolds fineste, i en liten bukt skjermet fra det åpne havet, med grunne sandstrender omgitt av svaberg. I dag er det kiosk, søppelkasser og baderaft, og toaletter ved campingplassen, ifølge den samme siden. Kyststien passerer gjennom stedet.

Wikipedia nevner også familiefestivalen SMULA, arrangert hvert år siden 2001, og «Ula-valsen» av Arnold Jacoby, innspilt av Jens Book-Jenssen i 1958. Slike detaljer hører til stedets nyere kultur, men det er stranda, havna og monumentet de fleste kommer for å se.

Hva du kan se og gjøre her i dag

En typisk tur starter ved parkeringsplassen og havna, går langs stranda og svabergene, og tar den korte stien opp til Ulabrand-monumentet. Derfra kan du gå samme vei tilbake, eller bruke mer tid i trehusmiljøet og i båthavna. Visit Vestfold peker også på den merket runden Holtefjellrunden i Ula, omtrent sju kilometer, for den som vil ha en lengre tur i kystterrenget. Monumentet er utendørs og kan besøkes hele året, uten billett.

Om sommeren er Ula et badested. Bukta er skjermet, men havet utenfor kan være røft, noe loshistorien selv minner om. Respekter privathus, båter og bevaringsbestemmelsene i trehusmiljøet.

Uthavnen og kyststien

Kulturminneplanen tar Ula sammen med Kjerringvik, Nevlunghavn og Helgeroa som uthavner der det fortsatt er mulig å lese hvordan et lite tettsted vokste fram rundt en hovednæring, med tett trehusbebyggelse nær en naturlig havn. At Ula i dag også er et badested, endrer ikke den strukturen: havna, husene og åsen ligger der fortsatt, og bevaringsbestemmelsene er der for at det samspillet ikke skal bygges bort. En god måte å se stedet på er derfor å gå sakte gjennom trehusmiljøet på vei til stranda eller monumentet, ikke bare å parkere og gå rett i vannet.

Kyststien som Visit Vestfold nevner, binder Ula til resten av Torsøyhalvøya og til et større turterreng. Holtefjellrunden på omtrent sju kilometer er et forslag for den som vil se mer enn bukta. Fra Ulakollen er det fyrene som fester blikket: Færder, Svenner og Tvistein er de samme merkene som gjorde losyrket både mulig og farlig.

Praktisk informasjon

Visit Vestfold skriver at du kjører Rv 303 / Tjøllingveien og tar av til Ulaveien, merket Ula, og at det er parkering i enden av veien. Turbeskrivelsen på UT.no, publisert av en privatperson, nevner parkeringsavgift ved plassen i Ula sentrum i perioden 15. mars til 1. november, og en alternativ gratisplass litt før sentrum i samme periode. Vi har ikke kontrollert avgiftsordningen selv; sjekk skilt på stedet. Den samme turbeskrivelsen nevner buss rute 01 fra Larvik eller Sandefjord med bytte til rute 220 på Klåstad mot Ula/Eftang, og viser til vkt.no for rutetider.

Stien opp til monumentet er kort, men den siste biten er brattere og har trapper. Folkesko er nok i tørt vær; etter regn kan trappene være glatte. Stranda er grunn og egnet for barnefamilier, ifølge Visit Vestfold, men tilsyn og forholdene i sjøen er ditt eget ansvar. Toaletter er knyttet til campingplassen i sesong.

Slik kommer du dit

Fra Larvik stasjon er det omtrent 14 kilometer og rundt 20 minutter med bil til Ula, via Tjøllingveien, Gloppe bru og Ulaveien. Til monumentet på Ulakollen kommer det et par hundre meter og noen minutter til, opp Ulabrands vei. Til fots fra stasjonen er det en lang tur på over tre timer, og det vanlige er å kjøre eller ta buss via Klåstad. Du kjenner igjen stedet som den lille havna og sandbukta ytterst på Torsøyhalvøya, med trehus under åsen. Monumentet er den grovhogde steinstatuen på kollen over havna, med åpen utsikt til fyrene i tre retninger.

Hvorfor stedet er verdt en tur

Ula er både et badested og et minnesmerke. I bukta bader folk der losene en gang speidet etter skuter, og på kollen står Holmens statue der utkikken var. Historien om Ulabrand er dels dokumentert, dels tradisjon, og nettopp derfor må den fortelles med varsomhet: vi vet når han bodde her, når han omkom, og at monumentet ble reist i 1932, mens mange av dådshistoriene er muntlig gods. Stedet hører sammen med de andre uthavnene i kommunen, som Nevlunghavn og Helgeroa, og med fjorden innenfor, der Kaupang og Viksfjorden ligger. I sjøfartsmuseet i Larvik er Ulabrand en av skikkelsene samlingen minnes. Og fyrene du ser fra kollen, er de samme merkene losene styrte etter.

Kilder

• Anders Johanssøn (Per Thoresen, Norsk biografisk leksikon) og Ula – strandsted – Store norske leksikon. Også Ulabrand og Hans Holmen.
• Plan for kulturminner og kulturmiljøer i Larvik kommune 2024–2040 (PDF), kapittel 5.1.1.4 om uthavnene og Ula.
• Visit Vestfold: Ula Beach og Ulabrand Monument.
• Ulabrand Turbotur – UT.no (turbeskrivelse publisert av privatperson, blant annet om stien og parkering).
• lokalhistoriewiki.no: Anders Jakob Johanssøn.
• Ula (Larvik) og Ulabrand – Wikipedia på bokmål; Ula, Norway – engelsk Wikipedia.
• Avstander: OpenStreetMap med routing.openstreetmap.de (bil og gange fra Larvik stasjon til Ula og til Ulabrand-monumentet, omtrent 59,026°N 10,184°Ø og 59,022°N 10,189°Ø).

← Alle steder i Larvik · Steder · Til forsiden